Universitas vil ikke, eller?

På lederplass i forrige nummer av Universitas valgte redaksjonen å fokusere på en ny rapport fra NIFU Step om kvinner i akademia. Hovedfunnene i rapporten går på at kvinnelige forskere føler seg dårlig integrert i forskningsmiljøene som for øvrig er sterkt kjønnssegregert. Det er positivt at dette blir betraktet som førstesidestoff og i tillegg blir viet en dobbeltside. Det åpenbare problemet er likevel hvordan landets største studentavis velger å vinkle saker som dreier seg om kvinners underrepresentasjon i akademia. I høst ble det klart at journalist Christine Skogen Nyhagen, i kommentaren «Jenter, foren dere!», mener at strukturelle problemer knyttet til Norges kjønnssegregerte arbeidsmarked skyldes at jenter ikke orker eller gidder å ta mastergrad. Det er nemlig kvinners forkjærlighet for lavtlønnede yrker som er hovedproblemet, ifølge Nyhagen. Journalisten glemte visst at kvinner utgjør flertallet av mastergradsstudentene i Norge.

På samme måte ble resultatene fra NIFU Steps rapport feiet bort med spørsmål om hva kvinnelige forskere selv har tenkt til å gjøre for å komme seg ut fra «mennenes skygge». På lederplass sist uke stilles også spørsmålet om kvinner er villige til å bli jevnt integrert i norsk forskning. Uten kanskje å være klar over det selv, bidrar Universitas til å danne et bilde av den kvinnelige forskeren som viljeløs og slapp. Det er kvinnenes egen skyld at de ikke kjemper hardt nok for å hevde seg mot normen (mannen) i forskning, skal man tro avisens journalister.

Vi vet at kvinner er svært underrepresenterte i norsk forskning. For eksempel er knapt én av fem professorer i universitets- og høyskolesektoren i Norge kvinner. Om en bare ser på realfag og tekniske fag er kvinneandel tilnærmet mikroskopisk. At denne minoriteten i norsk forskning føler seg dårlig integrert er ikke forårsaket av minoritetens vilje eller pågangsmot, men av majoritetens motvilje til å integrere og inkludere dem.

Forklart med Bourdieu: Mannlige professorer er «dørvokterne» i det mannsdominerte feltet som akademia er, mens kvinnene er nykommerne. Det er de anerkjente dørvokterne som har autoritet til å definere idealene innenfor sine fagdisipliner. Ved at disse idealene ikke blir utfordret, oppfattes disse som det selvsagte og uforanderlige. Dørvokterne forsvarer idealene som rettferdiggjør deres egen posisjon.

Vi trenger diskusjoner, utredninger og gode løsningsforslag i debatten om likestilling i akademia. Universitas har dessverre valgt å lukke for dette ved å konkludere med at problemet i bunn og grunn ligger hos de «uvillige» kvinnene. Med slik tankegang avfeier Universitas en høyst relevant debatt om de vitenskapsteoretiske konsekvensene av mannsdominansen i norsk forskning. For å finne konstruktive løsninger og relevante debatter må fokuset rettes mot de dominerende kreftene i forskningen.