Radikal kvotering bør aldri innføres

«Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er en viktig likestillingspolitisk utfordring i Norge», skriver forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland i et innlegg i Universitas 2. mars. Denne kjønnsdelingen er imidlertid ikke noe problem, dersom den reflekterer frie valg. Aasland avviser derimot denne muligheten.

I sin appell på kvinnedagen hevdet hun at «Det er mekanismer som har hindret kvinner i å få disse (les: ledende) jobbene eller posisjonene», og at «tradisjonell tenkning er med på å holde kvinner nede, og at menn i ledende posisjoner ofte velger menn» (referert i Klassekampen 9. mars). Dette er en grov anklage mot mannlige universitetsansatte. Vil Aasland påstå at disse mennene bevisst motarbeider høyt kompetente kvinner, eller mener hun at mennene er ubevisst påvirket av kvinneforaktende holdninger? Kan Aasland fremlegge noen dokumentasjon på at kvinner som har vært bedre kvalifisert enn menn, er blitt forbigått i ansettelsesprosessen? Inntil slik dokumentasjon fremkommer, betrakter jeg muligheten for slik kvinnediskriminering som svært usannsynlig.

Radikal kjønnskvotering innebærer at man ved valget mellom en kvinne og en mann ansetter kvinnen kun i kraft av hennes kjønn selv om hun ikke er best kvalifisert. Slik kvotering er med andre ord mannsdiskriminerende. Radikal kvotering er både dypt urettferdig og, i akademisk sammenheng, direkte forskningsfiendtlig. Denne typen kvotering er urettferdig fordi den bryter med det ufravikelige prinsippet om likebehandling i arbeids- og samfunnslivet. Videre er radikal kvotering i akademia forskningsfiendtlig, siden den svekker kvaliteten på forskningen ved systematisk å utestenge de best kvalifiserte kandidatene.

«EØS-avtalen sier at enhver ordning som innebærer fullstendig utelukkelse av ett kjønn er ulovlig diskriminering. Her håper jeg at holdningene i EU-systemet endrer seg», skriver Aasland. Jeg deler fullt ut hennes håp om en holdningsendring – men denne bør skje hos ministeren selv.