Mens vi venter

Blå Listes kandidat, Maria Kjelbye, viser i Universitas (30. april) frem sin evne til lese ting jeg ikke har sagt. Det er noe absurd i å bli tillagt meninger som at «kvinner ikke kan oppnå de samme akademiske resultater som menn», når jeg har uttalt meg om uintenderte diskrimineringsmekanismer i ansettelsesprosesser og hvordan kjønn påvirker vurdering av kompetanse. Kjelbye hevder at vi med litt tålmodighet og aktiv oppmuntring snart vil nå målet om kjønnsbalanse i akademia.

Dessverre har ikke Kjelbye empirien eller tidsperspektivet med seg. De siste årene har vi hatt en tilbakegang eller stillstand i kvinnelige ansettelser innefor akademia. Andelen kvinner som ble tildelt post.doc.-midler sank med 7 prosent fra 2003 til 2005. For hele landet gikk kvinneandelen av doktorgradskandidater ned fra 40 prosent i 2005 til 38 prosent i 2006. Om endringstakten i universitets- og høgskolesektoren fortsetter i samme tempo som på 1990- og 2000-tallet, vil det gå 30 år før vi når målet om kjønnsbalanse.

Derfor er det viktig at vi (igjen) tar i bruk øremerking av vitenskaplige stillinger. Øremerking er et tiltak som virker, og vi skal være utålmodige når det gjelder en så viktig målsetting som likestilling.

Kjelbye og jeg er begge enige om at positiv særbehandling er et nederlag. For Kjelbye fordi kjønnsdiskriminerende mekanismer er ikke-eksisterende. Jeg mener det er et nederlag fordi det viser at vi fremdeles har kjønnsskjevheter i samfunnet som blant annet manifesterer seg under den akademiske karrierestigen til kvinner.