Hva er akademisk «likestilling«?

Min debatt med likestillingsrådgiveren kommenteres 16. april av Pil Teisbo og Katarina A. Rodina, som begge kritiserer mitt syn. Dessverre er ingen av deres argumenter holdbare.

På radikalfeministisk vis fastslår Pil Teisbo at mannlige akademikere bedriver kjønnsdiskriminering, og hevder at det «ikke nødvendigvis er riktig å sette likhetstegn mellom rettferdighet og likebehandling». Selv om hennes (usannsynlige) premiss om kvinnediskriminering skulle være sann, har jeg vanskelig for å se at øremerking ikke er en dypt urettferdig praksis siden den rammer helt uskyldige menn. Teisbo anklager meg for å være naiv i mitt syn på kompetanse som noe som «kan vurderes nøytralt og objektivt». Hun hevder at «kjønn virker inn på hvordan vi forstår kompetanse og hvordan den vurderes». Dette er et postulat som uttrykker et relativistisk syn på kunnskap og forskning som bryter med det verdifulle idealet om å tilstrebe størst mulig grad av faglig nøytralitet. Teisbo mener videre at lik kjønnsrepresentasjon er nødvendig ved et universitet av hensyn til demokratiet, siden det dreier seg om en viktig holdningsformende maktinstans. Den nødvendige konsekvens av denne søkte påstanden er at personer fra alle slags interessegrupper bør ansettes som forskere, selv om de ikke vurderes som best kvalifisert. Jeg tror universitetet gjør klokt i å holde seg til det tradisjonelle kriteriet for forskningsansettelser: Solid vitenskapelig kompetanse, uavhengig av irrelevante forhold som kjønn.

I sitt harmdirrende og argumentasjonsfattige innlegg skildrer Katarina Rodina sitt arbeidssted UiO som gjennomsyret av diskriminering og mafialignende tilstander. Jeg undres: Hvordan holder Rodina ut som stipendiat på dette skrekkens sted?

Ikke uventet har diskusjonen om øremerking av forskerstillinger virvlet til overflaten holdninger som søker å rettferdiggjøre både vitenskapsforakt og undertrykkelse. Det er nedstemmende hvis slike holdninger skal få gjennomslag i dagens universitetspolitikk.