«De beste blant oss«, Frøland?

Carl Müller Frøland gir i sitt innlegg i Universitas den 12. mars uttrykk for at han frykter for at «radikal kjønnskvotering ytterligere vil svekke norsk forskning». Frøland meddeler verden at han synes det er «dypt forstemmende at universitetets likestillingsrådgiver ønsker å arbeide for en kunnskapsfiendtlig og diskriminerende ansettelsespraksis». Etter at likestillingsrådgiver Anna Vibeke Lorentzen i sitt tilsvar konkluderte med at Frølands argumenter var rettet mot en praksis hun ikke har uttalt seg om, rykker Frøland ut på nytt med anklager om «kjønnsapartheid», «diskriminerende og kunnskapsfiendtlig praksis», «dyp mistillit til menns rasjonalitet og profesjonalitet», «mannsundertrykkelse», «rendyrket konspirasjonstenkning» osv.

Som utenlandsk, kvinnelig, midlertidig ansatt ved Universitetet i Oslo (UiO) gjennom åtte år kan jeg forsikre Frøland om at «kunnskapsfiendtlighet og diskriminerende ansettelsespraksis» lever i beste velgående uten spesialtiltak som kjønnskvotering. «Ved et universitet bør kun de best kvalifiserte ansettes», skriver Frøland… Men er det slik universitetet fungerer?

En professor omtalte nylig UiO som en «eksotisk øy i samfunnet». At denne «eksotiske øy» har likhetstrekk med en middelhavsøy kjent som Corleone-klanens hjemstavn, bekreftes langt på vei i professor Carl August Fleischers etterord i boken Varsleren, der det antydes paralleller mellom norsk akademia og mafiabegrepet «la piovra». Enhver som har fulgt med i timen har lenge kunnet observere stillinger som ikke lyses ut, eller lyses ut «for sent», at stillinger besettes ut fra interne kameraderihensyn, at der ofte ikke er en reell, åpen konkurranse etter «objektive», meritokratiske kriterier. Det synes i universitetskretser å være utbredt aksept for at såkalt sosial intelligens – som trolig ikke har endret seg vesentlig siden australopithecus’ velmaktsdager – ofte er et viktigere ansettelseskriterium enn vitenskapelig renommé.

Frølands debattvirksomhet etterlater et inntrykk av ikke å være motivert av en genuin bekymring for «norsk forskning», men av en langt mindre uselvisk bekymring for eget karrieremessig avansement i universitetshierarkiet (eller «menns karriere», som han så vakkert uttrykker det). Så kan man naturligvis lure på hvorfor i all verden ambisiøse, unge mennesker ønsker seg en framtid på en arbeidsplass som ifølge en artikkel i Morgenbladet 4. april fremstår som en «pølsefabrikk», preget av «understerilisert hermetikk», mobbing, frykt, baktalelser, misunnelse, og mangel på kollegialitet. Men alt i alt er det kanskje ikke så merkelig at Frølands antenner ikke har kunnet fange opp slike signaler, dersom han selv ikke har hatt føling med manipulerende utfrysningsstrategier, enn si kjønnsrelatert, etnisk, eller sosial diskriminering.