ILS, ta ansvar for tallene

Debatten om de nasjonale prøvene, som Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) er med på å utvikle, har igjen blusset opp. Prøvene er ment som objektive kartleggingsverktøy, og forutsetter at skolene underviser etter læreplanen. Omkring en tredjedel av instituttets budsjett er eksterne inntekter fra kvantitative tester, blant annet nasjonale prøver. Ettersom lærerutdanningene på UiO ikke er fullfinansierte, finansierer disse inntektene deler av vår utdanning.

Magnus Marsdal dokumenterer i sin nye bok Kunnskapsbløffen det vi alle lenge har visst, men få har turt å si høyt: Lærerne bruker tiden sin på å forberede elevene på prøvene, istedenfor å videreutvikle elevenes ferdigheter. De blir aktivt anmodet av enkelte skoleledere, inspektører og områdedirektører om å nedprioritere læreplan og kompetansemål til fordel for endeløse forberedelser til de nasjonale prøvene. Svake elever blir oppfordret til å holde seg hjemme på prøvedagen. Alt dette for å forhindre at skolen fremstår i et dårlig lys utad, og for å booste CV-ene til ærgjerrige ledere med egeninteresse i gode resultater.

Selvsagt har ikke ILS eneansvar for resultatjaget i Osloskolen, eller for hvilke slutninger som blir trukket på bakgrunn av tallene de er med på å fremforske. Men likevel:

Det bør være et tankekors for ILS at bruken av deres kartleggingsverktøy gir et feilaktig bilde av osloskolenes kvalitet, at prøvene bidrar til å skape en juksekultur blant lærere og skoleledere, og at de hemmer istedenfor å fremme skolens egentlige virksomhet. Og det bør være et tankekors for oss studenter at vi går på en utdanning som er delvis finansiert av en praksis som har bidratt til å skape negative skolekulturer, i nettopp den skolen vi skal ut i etter endt utdanning.

Gjennom hele debatten har vi som lærerstudenter savnet et kritisk og faglig fundert korrektiv fra dem som bør vite best. Kan vi med dette be om at ILS tar ansvar for tallene sine, og den virkeligheten som blir skapt av det testregimet de leverer verktøy til?