Vil vi male dagen blå?

Om skolevalgresultatet er en pekepinn på hva skjer 9. september, kan det være labre nyheter for studenter. For første gang i skolevalgets historie gikk Høyre av med en overraskende sterk seier. Fra før vet vi at den samme begeistringen rår i studentmassen. I Universitas’ måling i mai seilet Høyre opp som vinner.

I 2009 var det et soleklart rødt flertall blant studentene, da Ap, SV og Rødt sanket hele 51,4 prosent av studentenes stemmer. Det var sosial- og velferdspolitikk, forskning og høyere utdanning, miljø og klima som sto høyest på agendaen. På flere av disse temaene har Høyre mumlet seg gjennom valgkampen, som Bjørnar Moxnes påpeker i ukas avis. Mer enn noe gjelder det i studentsaker. Løftene har vært vage, konkrete mål har manglet og de kuttene de åpenbart ønsker å gjøre i mange studietilbud rundt om i landet, holdes godt gjemt bak ryggen. Ifølge vår gjennomgang av partienes valgløfter er det Høyre som lover aller minst. Hvordan den nye studenthverdagen kan bli, er stadig i det blå.

Og hva betyr for eksempel kvalitet i utdanningen, Høyres favorittfrase? Betyr det flere undervisere per student? Kvalitetsreformen ble talende nok igangsatt av Kristin Clemet i 2003, men har vist seg å avstedkomme få om noen bedringer. Når frafallet i høyere utdanning stadig er urovekkende stort og satsingen på undervisningskvalitet har stått på stedet hvil. Høyre burde se seg forpliktet til å lansere noen større ambisjoner for å rette opp det de selv satte i gang.

Det mest konkrete løftet fra Høyre er å øke inntektstaket. For mange slunkne studentlommebøker høres det umiddelbart ut som gode nyheter, siden de da kan tjene mer uten at stipendandelen i støtten reduseres. Men det er ikke nødvendigvis gode nyheter for studietiden, les: tid brukt på studier. Det er å ta en snarvei og kan i stedet bidra til å øke forskjellene mellom dem som må jobbe mye og dertil kutte ned på lesetid og dem som glatt kan vifte med hånda mot mor og far.

De unge lar seg lettere påvirke av gjeldende strømninger, ifølge forskerne. Høyre har over lengre tid vært utpekt som soleklar valgfavoritt. Fra før vet vi et og annet om regjeringsslitasje, om styringstillegg, radikalisme i tilbakegang og unge som stemmer mer likt foreldrene enn før. I ukens reportasje skrur vi tiden tilbake, til 1968 og opprøret mot det etablerte. Uten å heve den samme, gamle moralske pekefingeren og klage over manglende engasjement i dag, er det på sin plass å tenke over hvilken fundamental endring vi nå er i ferd med å overvære: Høyre er og blir de etablertes parti, så langt fra det typisk studentradikale som du kan komme.