Universitas mener:
Studentboliger kurerer ikke et sykt marked
Dersom studentmeldingen som Oslo byråd nå blir bedt om å utforme, skal imøtekomme studentenes bobehov, nytter det ikke å si seg fornøyd med flere studentboliger. Boligmarkedet trenger en langt hardere medisin for å få bukt med sykdomsforløpet.
Forsiden på Universitas 21. august 2019 bar overskriften «Evig krise» i store, røde blokkbokstaver. Tradisjonen tro rommet et av studieårets første avisutgaver en sak om den lange køen med søkere til SiOs studentboliger — som året før og året etter. Når andelen oslostudenter som får plass i studentbolig, forblir på stedet hvil på rundt 15 prosent mens resten presses ut på det private markedet, er det virkelig snakk om en evig krise.
Men vi lurer oss selv dersom vi tror at løsningen er å rope høyere og høyere etter flere boliger fra SiO. Grunnen til at mange er avhengig av studentbolig for å kunne studere i Oslo i utgangspunktet, er at hovedstadens boligmarked generelt har mistet all bakkekontakt og tatt av mot himmelen på eiendomspekulantenes vinger.
Ifølge NRKs økonomikommentator Cecilie Langum Becker har boligprisene i Oslo steget med 45 prosent de siste 5 årene, og sommerens Instagram-snakkis Mindrittleilighet har blottlagt hvor prekær situasjonen på leiemarkedet er blitt, hvor boliginvestorer stuer flere og flere ressurssvake unge inn i trange leiligheter med bunnstandard til blodpris og selv nyter skamløs profitt.
Også SiO har vanskelig for å motsette seg disse markedskreftene; Universitas skrev nylig om [SiO-beboere som aksjonerer for lavere husleie](cc), og budsjettkalkulatoren som samskipnaden lanserte i høst, anslår at [studiestøtten alene ikke holder](dd) til selv de billigste studentboligene.
Det siste året har vist oss hvor sårbare vi blir når våre livsbetingelser gjøres til en spekulasjonsvare
Derfor er det ekstremt viktig at [når studentpolitikerne nå ber byrådet utforme en egen studentmelding](ee), som skal sikre Oslo som en levende og levelig studieby, må boligpolitikken ta problemet ved roten. De avsindige tilstandene på Oslos boligfront er til dels et resultat av politiske beslutninger, og uten politikk til å reversere utviklingen vil et krav om flere studentboliger monne minimalt.
For det er mulig å temme boligbeistene dersom det finnes politisk vilje til det. Eiendomsmeglere liker å si at de høye prisene som låser unge inne i leiejungelen, utelukkende er et resultat av at det bygges for få boliger til alle som vil bo i Oslo, og til nøds kanskje av den lave renten. Men kommunen kan for eksempel forby boligeiere fra å kjøpe seg en andre bolig i byen, for slik å sette en stopper for utemmet boligspekulasjon, eller slutte å selge tomter til markedspriser som presser opp inntektsbehovet lengre ned i løypa.
Et mer radikalt grep kan hentes fra byregjeringen i Berlin: Etter mannsterke demonstrasjoner under fanen Mietenwahnsinn, «leiegalskap», ble det høsten 2019 etablert en uoverskridelig grense for hvor høy husleie som er tillatt.
Det er ingen menneskerett å bo innenfor ring 3. Men å overlate boprisene til markedets usynlige hånd vitner om en fundamental misforståelse av hva et hjem er. Det er ingen naturlov at studentenes lommebok så vel som verdighet må lemlestes i bytte med en beskjeden leilighet i hovedstaden. Det siste året har vist oss hvor sårbare vi blir når våre livsbetingelser gjøres til en spekulasjonsvare; hvorvidt de skal være det også i fremtiden, blir opp til lovgiverne å bestemme.