Slipp forskerne fri før de rømmer

Til “Khrono” melder forsker Lars Gule nylig at han sier opp ved Oslomet, blant annet fordi akademia går i feil retning. Dagene går i for stor del til evaluering og rapportering, og når man først skal drive forskning, går mye av tiden til å skrive søknader om finansiering. Gule er ikke alene om frustrasjonen. I en britisk undersøkelse av akademikeres tilfredshet kommer det frem at målstyring, publiseringspress, konkurranse og usikkerhet rundt arbeidssituasjonen fører til at halvparten av forskere har hatt behov for profesjonell hjelp til å takle angst eller depresjon. Nå som finansieringsmodellen for akademia skal utredes, bør disse bekymringene tas med i beregningen.

Først litt historie. Siden 90-tallet har vi sett en rekke reformer i høyere utdanning, basert på «New Public Management»: kort fortalt tanken om at offentlig sektor skal styres mer som privat sektor. Bort med ineffektive byråkratier, inn med innovasjon og tetting av flaskehalser.

I praksis har vi sett en reduksjon av ubetingede basisbevilgninger og en økning av resultatbaserte bevilgninger basert på hvordan utdanningsinstitusjonene leverer på en rekke måltall. En av disse er publiseringsindikatoren, eller tellekantsystemet, et kvantitativt mål på forskning som belønner universiteter og høyskoler ut fra antall vitenskapelige artikler publisert i de mest anerkjente tidsskriftene. En bivirkning av publiseringsindikatoren er at akademisk virksomhet ensrettes. Når noe blir lønnsomt, blir alt annet sløsing. Liker du som akademiker best å skrive bøker? Neppe lurt. Har du først og fremst lyst å drive med undervisning? Synd for deg, det er ikke effektivt.

Det påvirker til slutt oss. Har du som student opplevd at din veileder bryr seg om din oppgave? Ikke bare at du består, men at den blir bra? Vit at du er heldig, og attpåtil utrydningstruet. I lys av belønningssystemene er det neppe lurt av dem å bruke tid på deg. En stadig større andel av finansieringen får man dessuten ikke lenger direkte, men gjennom Norges Forskningsråd, og andre tredjeparter. Det fører til en kamp om å få flest forskningsmidler, ved å skrive de beste søknadene. Tanken er at konkurranse skal føre til at alle skjerper seg, men Gule er neppe alene om å frustrere seg over hvor mye tid som går til å søke om midler man aldri får. I tillegg til at dette er tid man kunne brukt på forskning, innebærer det å frata forskningsmiljøene friheten til å selv bestemme hva som er god forskning.

Nå er det på tide å åpne seg for muligheten for at vi er i ferd med å frata forskerne så mange friheter at de risikerer å bli fremmedgjort i sitt eget yrke. Og for å spørre på et språk teknokratene forstår: Hva er de langsiktige kostnadene av å tilsidesette forskernes livsverden i jaget på effektivitet? Og hvis den angivelig idealistiske institusjonen de har jobbet for å bli en del av, begynner å se stadig mer ut som en fabrikk, bør det overraske oss hvis færre av de beste hodene ønsker å bli den del av akademia? Nå er det verdt å vurdere en radikal kursendring.