Makta rår

LEDER

Å følge den siste ukas utvikling i saken om karakterer på medisin har vært både fint og trist på samme tid. Fint fordi studentene engasjerer seg på en måte man sjelden har sett tidligere. Det formelig kokte av misnøye under allmøtet på Rikshospitalet i forrige uke. Når sist så vi studenter kjempe med nebb og klør for egen studiehverdag?

Men det er også trist, fordi det samtidig blir manifestert at det iblant er dundrende nytteløst å engasjere seg i studentdemokratiet. At karakterer skal innføres på medisin er et eksempel på at studentenes stemme veier bortimot ingenting når en viktig avgjørelse tas. Det er ikke vanskelig å forstå at mange ikke gidder å bruke krefter på å kjempe, når de uansett bare blir overkjørt av en ledelse som har bestemt seg for lenge siden og som ikke engang forsøker å vise at de har rett.

Flere av dem med stemmerett i den endelige beslutningen, møtte ikke engang møtte opp for å høre studentenes motargumenter. Det er også et problem at personlige opplevelser og anekdoter blir stående som en sentral del av argumentasjonen. Dekanatet forholder seg ikke til at de har bevisbyrden: Argumentene mangler faglig og empirisk grunnlag. Blant de mange frammøtte i salen var det heller ingen som snakket varmt om karakterer. I Trondheim vet vi at motstanden mot det samme har vært massiv. Studenter derfra møtte opp på allmøtet, med bagen full av advarsler.

Kvaliteten bør komme i første rekke, og om så kravene bør økes, er karakteravgjørelsen fortsatt forhastet og lite faktabasert. Læring og motivasjon trekkes fram som argument for karakterer – det gir studentene noe å strekke seg etter. Men det blir først og fremst å strekke seg etter noe som ligger utenfor dem selv, som andre studenter eller arbeidsgivere, ikke etter egen læring. Dagens poengskala gir dem mer presise tilbakemeldinger underveis.

For mange medisinstudenter preges studiehverdagen av gruppesamarbeid og kollokvier. Dynamikken gjør dem rustet til å kommunisere og håndtere vanskelige avgjørelser i praksis. Om karakterer gjør at flere studenter kjører et sololøp, vil det skade læringsmiljøet og utdanningskvaliteten. Fra før kjenner vi godt til prestasjonspresset karakterer legger på enkelte studiemiljøer, og jus er det typiske eksemplet. Ikke bare gir det seg utslag i høyt stressnivå og spisse albuer, det skaper automatisk en snever rekrutteringsbase for de mest populære arbeidsgiverne. Med en ny legeturnusordning kan karakterer like lett ende opp med å bli viktigste og enkleste fordelingsnøkkel. Da handler det ikke lenger om det beste for studentene.