Frafallet som symptom
LEDER:
Frafallsstatistikken går ikke i riktig retning. Tvert imot har den økt med elleve prosent på ti år. Det første en ny kunnskapsminister må gjøre, er å sette seg inn i hvorfor. Det andre er å legge kvalitetsreformen på hylla. Den skulle styrke gjennomstrømming, men la for liten vekt på studiekvalitet.
I stedet bør han eller hun tenke nytt om de strukturelle sammenhengene som ligger bak. Selvfølgelig skyldes det at altfor mange må jobbe ved siden av. Men mer overordnet handler det om hvordan det unge Norge forholder seg til framtida. Som den første i historien har dagens studentgenerasjon fått høre fra de var små at de kan bli hva de vil. Uten påtrykk fra mor og far eller på bakgrunn av kjønn, skal vi ta gode, informerte valg basert på magefølelsen. Og hvem tør å stole på den, når «morgendagens kunnskapssamfunn» ligger tungt på skuldrene? Resultatet er at studenter i dag driver rundt uten å ane hva de skal forvente – av seg selv og av studiet de valgte. Frafallet kan like gjerne gjenspeile hvor naturlig – og riktig – det er at ikke alle fikser presset om å måtte ta høyere utdanning.
Vi er blitt utålmodige og stressa: Ting skal skje raskt og helst samtidig. Vi føler ingen direkte relevans mellom studier og egen hverdag, og utdanning brukes like mye i søken etter jobb som etter mening. Mer enn å se på konsekvensen bør frafallet ses som et symptom. Kanskje har mantraet «det ordner seg» blitt både en velsignelse og en forbannelse: først gjør det oss dårlige til å velge og deretter dårlige til å bli værende på et sted.
En løsning er mer oppfølging som gjør studentene trygge på nettopp magefølelsen. Kommentator i Dagbladet, Andreas Wiese, foreslo å stjele et år fra grunnskoleløpet og legge det til et allmenndannende felles førsteår på universiteter og høyskoler, med bredt fagtilbud og grundig veiledning. Tanken er forlokkende. I dag må vi ta valgene altfor tidlig. Og når vi flytter hjemmefra og inn i den bråselvstendige studenttilværelsen er brosjyrer, karrieresentre og evig sprikende råd i mediene eneste holdepunkter.
Også vi studenter bør gå i oss selv. Det skal være greit å ombestemme seg. Men det skader ikke å vurdere konsekvensene av å vingle og hoppe fram og tilbake. Når du stadig leter etter den perfekte veien, den som oppfyller alt du er, har det sin pris. Kostnaden er det mest åpenbare og overfladiske: Frafall og forsinkelser koster Norge mellom 244 og 304 millioner per kull, ifølge Aftenposten. Om det fortsetter å øke enda mer de neste ti årene, kan kostnaden bli vanskelig å bære. Kanskje tar vi for lett på et privilegium få er forunt.