En gresk vekker
Leder: Hvis vi noen gang skulle begynne å lure på hvorfor utdanning for alle alltid er av det gode, trenger vi bare å skue litt utover egne grenser.
LEDER:
Onsdag for én uke våknet Hellas opp til den grufulle nyheten om at Pavlos Fyssas, hiphop-artist og kjent antifascistisk aktivist, var blitt stukket ned og drept av et medlem av det politiske partiet Gyllent daggry utenfor en kafé i Aten. Medlemmer av det nynazistiske partiet står fra før bak en rekke angrep på innvandrere. Studenter har lenge stått fremst i protestbølgene i landet, og nå har mange av dem markert sin avsky mot drapet og mot partiet i sin helhet.
Politikerne har endelig våknet, og de forsøker nå å få på plass lover som forbyr nazipartiet. De har imidlertid en vanskelig oppgave foran seg: nye meningsmålinger viser at partiet har 15 prosent støtte på landsbasis. Det er åpenbart at mer enn nye lover må til.
Det er typisk at innvandringsfiendtlig retorikk har sterkere gjenklang under økonomiske kriser og innstrammingspolitikk. Brått får innvandrere skylden får noe troikaen EU, Det internasjonale pengefondet og Den europeiske sentralbanken står bak. «Ekstremisten» blir ofte beskrevet med stereotypien fattig, arbeidsløs mann. Men ifølge britiske Counterpoint, som forsker på europeisk populisme og identitetspolitikk, er det utdanningsnivå som mer enn noe forklarer oppslutning om innvandringsfiendtlige partier. Hellas har foretatt tosifrete nedskjæringer i høyere utdanning. I Nederland har en høyreekstrem bølge kommet parallelt med at utdanningsgapet har vokst. British Defence League seiler i medvind samtidig som studieavgifter på britiske universiteter skyter i været og søkertallene stuper.
Vi må håpe at voldelige, ekstremistiske oppsving møtes med strukturelle mottiltak mer enn regler og fengsling. Satsing på høyere utdanning er en nøkkel. Det utjevner forskjeller, øker mobilitet og demper isolasjonsfølelse. Ikke minst bidrar det til toleranse, kritisk refleksjon og selvstendig tenkning.
I debatter om høyere utdanning her hjemme snakkes det oftest om realistmangel, dimensjonering, gjennomstrømming og arbeidslivsrelevans. Ikke sjelden dukker Bernt Hagtvet opp og peker på «en elefant i rommet»: verdien av universitetsutdannelse i et demokrati. Kritisk refleksjon, saklighet og «næssiansk» dannelse. Det er verdt å ta ham på alvor. Hvis vi noen gang skulle begynne å lure på hvorfor utdanning for alle alltid er av det gode, trenger vi bare å skue litt utover egne grenser.