De skumle tallene

LEDER: Det er ikke uten grunn at journalister elsker tall. Når aviser som Universitas skal avdekke maktmisbruk og belyse forhold som berører leserne, er konkrete beløp og statistikker avgjørende. I kultur-seksjonen denne uka kan du lese om [omstridt oljesponsing av Universitetet i Oslo (UiO)](1). Det er eksempel på en sak som ville vært enda mer interessant dersom UiO ville fortalt oss akkurat hvor mye penger de har fått gjennom de årene avtalen har vært i kraft. Men som i mange andre saker blir våre journalister sendt i loop rundt i systemet. Det burde ikke være nødvendig ved et universitet der det så å si kryr av kommunikasjonsmedarbeidere.

Nå kan det hende at tallene var vanskelige å oppdrive på kort varsel. Det er imidlertid påfallende ofte at de tallene som kanskje ikke er de kledeligste for institusjonene, er de vanskeligste å hente ut.

Også andre institusjoner i høyere utdanning tenderer til å holde kortene unødvendig tett inntil brystet. Forrige uke brakte vi en sak om at Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO) [satser stort for å bygge opp studentengasjementet ved Høgskolen i Oslo og Akershus](2). Hvor stort kunne vi imidlertid ikke skrive; det var ingen som ville opplyse om akkurat hvor mye penger som sprøytes inn i prosjektet. Like få kunne fortelle hvorfor vi ikke kunne få disse tallene – som vi var tidig ute med å etterspørre. I motsetning til offentlige institusjoner som UiO har ikke SiO en juridisk plikt til å gi ut tall. De har imidlertid en åpenhetspolicy som de ikke alltid ser ut til å følge.

I forrige utgave skrev vi også om [Studentparlamentets forslag om bøtelegging av for sen sensur ved UiO](3). UiO fører ingen statistikk over hvor lang tid som brukes på behandling av begrunnelser og karakterer.

– Med mindre det skaffes til veie tall som viser det motsatte, så vil jeg si at fristbrudd har et lite omfang, uttalte rektor Ole Petter Ottersen da – og avfeide dermed studentenes beskrivelser.

Det er åpenbart at det blir vanskelig å kaste lys over en sak når sjefen for institusjonen som ikke kan legge fram de relevante tallene, mener at de samme tallene er lave inntil det motsatte er bevist.

Utdanningstoppene forvalter enorme – og enormt viktige – statlige ressurser. Det fordrer åpenhet, noe vi tilrettelegger for. Heldigvis er det mange som griper sjansen. Vi vil oppfordre institusjonene til å gjøre det også når tallene ikke er udelt positive. Ofte blir jo ting mindre skumle i dagslys – særlig etter den debatten som gjerne følger av at viktige saker avdekkes.