God latin

Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo (UiO) har valgt å ikke beskytte norsk som akademisk språk i handlingsplanen for internasjonalisering av studier. Enkelte tok til og med til orde for å avskaffe norsk som akademisk språk. Til fordel for engelsk, naturligvis.

Det virker som om enkelte studentpolitikere trenger en liten innføring i noen realiteter vedrørende det norske språk, språkpolitikk og internasjonalisering i akademia.

Latin var i sin tid den vestlige verdens felles akademiske språk. En åpenbar ulempe med det var den forsterkende effekten bruken av latin hadde på allerede eksisterende klasseskiller i samfunnet. Forskning var ganske enkelt gjort utilgjengelig på grunn av språkbruken. Selv om engelsk er mer utbredt i de brede lag av befolkningen enn hva latin har vært, er parallellen likevel gyldig. Det er blindt å tro at alle nordmenn er gode nok i engelsk til å kunne sette seg like godt inn i en engelsk akademisk tekst som en norsk. Det er like tåpelig å tro at alle nordmenn kan skrive akademisk engelsk. Nordmenn forstår knapt nok svensk akademisk språk.

Norske studenter trenger faglitteratur på norsk. Samtidig stiger andelen norske vitenskapelige publikasjoner som skrives på engelsk. Årsaken er et ønske om å bli lagt merke til internasjonalt, og få poeng for internasjonal publisering. Enkelt oppsummert ofrer norske akademikere norske studenter på selvhevdelsens alter.

I Danmark har opposisjonen i landet tatt til orde for å lovfeste bruken av dansk i undervisning og publisering ved universitetene. De har tatt konsekvensene av at dansk er i ferd med å forsvinne til fordel for internasjonalisering og konkurransedyktighet. Selv om det ikke nødvendigvis er noe motsetningsforhold mellom internasjonalisering og økt bevissthet rundt bevaring og utvikling av lokale språk i akademia, har de forstått at danske universiteter først og fremst skal være tilgjengelige for danske studenter. Det bør visse norske studentpolitikere også ta i betraktning. Om holdningen er at UiO skal være et elitistisk universitet kun åpent for dem med over gjennomsnittet gode engelskkunnskaper, tar man et langt skritt unna tankegangen om at høyere utdannelse skal være tilgjengelig for alle.

Lehman og Tora

Jubelen over Regjeringens krisepakke vil ingen ende ta. For utdannings-Norge er imidlertid mange av Regjeringens «overraskelser» intet annet enn oppfyllelser av gamle valgløfter. Da er det merkelig at det skal en finanskrise til for å holde det man har lovet. At vi neppe hadde fått så mange studentboliger uten Lehman Brothers’ kollaps, er i sannhet et pussig paradoks.