Vennskapets vev

I romaner om romantisk kjærlighet gir forfattere ofte denne ene relasjonen så stor plass, at alle de andre forpliktelsene karakterene har, havner helt i bakgrunnen. I En skade og en gave gir i stedet Synne Øverland den samme oppmerksomheten til en serie vennskap mellom kvinner. 

Med et tilbakeskuende blikk forteller hovedpersonen Liv om å være ung og etablere seg i Oslo. Romanen er todelt. I første del har Liv akkurat begynt å studere og bor med en annen student, Truls. Når Truls blir sammen med Jorunn konfronteres Liv med deres tosomhet og Jorunns måte å være kvinne på. Naturligheten i andres tilknytning til hverandre og det selvsagte i andre kvinners femininitet, treffer Liv med full styrke. 

Dette setter i gang en utforskning av hvem hun vil være overfor andre, gjennom relasjonene til Kirsten, Ada og den eldre naboen Harriet, hvor tilknytningen til den ene avløses av tilknytningen til den neste. 

Det konsentrerte fokuset på relasjoner mellom kvinner gjør at romanen framstår konseptuell, og handlingen noe konstruert. Dette står heldigvis i stil til Livs blikk, som er distinkt analytisk. Bokas fortidsperspektiv og avstanden mellom Liv og de hun omgås med, forsterker dette. 

Det analytiske balanseres heldigvis ut av levende beskrivelser av romanuniverset Liv befinner seg i og følesladede refleksjoner: «Så skjedde det med enda et vennskap, tenkte jeg og dro jakka helt opp i halsen. Så måtte det være noe i meg, som fikk det til å skje.» 

Til tross for den litt forslitte tematikken unge, ensomme mennesker i Oslo, er det noe forfriskende med at nesten alt vi får lære om Liv som leser, er gjennom hennes blikk på andre. 

Likevel tar jeg meg selv i å være nysgjerrig på hva som foregår i Livs liv, utover disse vennskapene. Finnes det en større handling vi ikke har tilgang til? 

Etter at vennskapet med Ada tar slutt, åpner romanuniverset seg så vidt. Liv drar fra en fest med bekjente, til en fest med fremmede, så ut på byen, for å til slutt sette seg i bilen til en tilfeldig mann på en bensinstasjon, og kjøre ut i natten. Mens hun gjør det, tenker hun at hun endelig tar del i livet. Slik avslutter første del, uten at denne trangen til å «delta» følges opp. 

Det er flere slike løse tråder i romanen. Mennesker, steder og problematikker introduseres, uten å adresseres igjen. Det gir inntrykk av at Liv skifter fokus, men det kan ses som uutforskede begynnelser. Og kanskje hadde alle disse trådene som flettes sammen uten noen klar dramturgi, fungert bedre som noveller. 

Like fullt skriver romanen vennskap inn i samme landskap som romantiske relasjoner, og utfordrer dermed romantiske relasjoners status som hevet over andre forhold. Det gjør En skade og en gave til en nyansert historie om alt det kompliserte i vennskap.