Kvinner castes på dør

– Hvis jeg skal være helt ærlig, så er jeg egentlig ikke sjokkert. Men jeg blir litt skuffa.

Det sier Katharina Bjerkenes (21) om Norsk Filminstitutts mangfoldsrapport. På NSKI Høyskole studerer hun skuespillerfag med Anne Helmer-Larsen (20).

De har en felles drøm: En karriere i filmbransjen. Men som kvinner kan det bli vanskeligere å få til enn det er for menn.

Skuffende tall

I mars kom mangfoldsrapporten fra Norsk Filminstitutt (NFI). Ut ifra tall fra norske spillefilmer fra 2012, 2017 og 2022 kunne den konkludere med at mange grupper fortsatt er sterkt underrepresentert i norske spillefilmer. 

Kvinner hadde for eksempel 36 prosent av hovedrollene i 2022, kontra 38 prosent ti år tidligere.

– Man skulle trodd det hadde blitt bedre. Hvis det er færre roller for jenter, vil det være vanskeligere å leve av, sier Helmer-Larsen.

Dissonans

Både hos NSKI og tilsvarende skuespillerlinjer andre steder er det en markant overvekt av kvinner, både i søkertallene og de faktiske studentene. 

Men i filmene er det motsatt. I brorparten av de mest innbringende filmene de siste årene, har menn tatt seg godt til rette på det norske kinolerretet, ifølge mangfoldsrapporten fra NFI.

– Kvinner er minst like gode skuespillere som menn. Men en tendens man ser er at manusforfattere som oftest skriver mannlige hovedroller. Selv kvinnelige forfattere har en innebygd tanke om at de bør skrive fra et mannlig ståsted, forteller Flo Fagerli (20). 

Dette halvåret driver hun med både serie- og filminnspillinger etter å ha hatt hovedroller i Nationaltheatrets oppsetning av Døden på Oslo S og NRK-serien Makta.

Fagerli er heller ikke overrasket over funnene i rapporten, og mener problemet ikke ligger hos skuespillerne selv.

Er kvinnenes historie rett og slett mindre spennende? Har den norske filmbransjen bestemt at de eneste filmene verdt å produsere er krigsblockbustere som Max Manus og Kongens nei? Det burde den i alle fall ikke, ifølge Fagerli.

– Jeg tror alle mennesker har like interessante historier, sier hun.

Fagerli mener det er viktig å være åpen for at flere typer historier kan vises i filmer.

– Det er en kunst å finne det interessante, sier hun. 

Politisk båndtvang?

Manusforfatter Christopher Grøndahl (54) skrev manus for blant annet filmen Nokas og fjorårets Kampen om Narvik. Han mener mangfold i film er høyt ønskelig, men stiller seg kritisk til å presse det frem. 

– Vi er et lite land, og folk irriterer seg over at de ser de samme skuespillerne, men det skal mye til for å bære en hovedrolle. Dette må få lov til å utvikle seg organisk, kunst er ikke statistikk eller politikk, mener Grøndahl.

Han mener at casting-prosessen også er en faktor for hvem som får vise seg på lerretet. Castingen handler om å velge hvem som skal spille foran kamera, og det er ifølge ham et vanskelig regnestykke å få til å gå opp.

– Du skal sette sammen et ensemble basert på talent, personkjemi, utseende, dialekt, alder, og kameratekke. Det er svært vanskelig å caste en film. Det er en kunstform i seg selv. 

Problem i castingen

Ellen Sofie Michelsen (52) har vært casting-direktør for en lang rekke film- og TV-prosjekter, blant annet Exit og 22. July. Hun kjenner seg igjen i problemstillingen.

– Gutter blir allerede kvotert inn på teaterhøgskolen, fordi det er så mange flere jenter som søker. Det burde i utgangspunktet være enklere å caste kvinner, men det handler mest om hvilke historier som blir fortalt, forteller hun, og fortsetter:

– En av utfordringene er at kvinner generelt sett er mer åpne til å se historier fra forskjellige synsvinkler. Kvinner kan godt se en actionfilm, men færre gutter drar og ser en dramafilm.

Det har mye å si at man ikke har kunnet lage de store blockbusterne hvor begge kjønn er representert, sier Michelsen.

– Et problem er at man har hatt en idé om hva det er som selger, og det har som regel vært krigsfilmer og barnefilmer. Da har man i liten grad kunnet formidle de kvinnelige historiene. 

Harde valg

– I filmene med de største budsjettene er det som oftest mannlige regissører, og de største budsjettene ligger gjerne i markedsordningen, som generelt sett scorer lavere på likestilling og mangfold, forteller Cecilie Aspenes (49).

Når filmprosjekt søker støtte til NFI kan de enten søke gjennom konsulentordningen eller markedsordningen. På førstnevnte velges prosjekt ut ifra kunstneriske kvalitetskriterier, og i sistnevnte ut ifra antatt publikumssuksess: og her ligger de store pengesummene.

Aspenes er konsulent i Norsk Filminstitutt (NFI). NFI gir blant annet tilskudd til norske filmprosjekter, og hun er en av dem som velger hvilke. 

Hos NFI har de innført flere tiltak for mangfold, blant annet moderat kvotering, som også er kommet inn i markedsordningen. 

– Vi driver ikke med kjønnskvotering, men det vi kaller moderat kvotering. Det betyr at hvis to prosjekter er likestilt, har vi mulighet til å velge det med høyest kvinneandel. Likestilling og mangfold er noe vi setter veldig høyt, og vi jobber aktivt for å bedre balansen, sier Aspenes.

Tiltaket har hatt drastiske resultater på tilskudd til kvinnelige filmskapere. Samme året som moderat kvotering ble innført for markedsordningen, tredoblet nærmest antallet av kvinnelige filmskapere seg fra 13,3 prosent til 37,4 prosent.

Ikke kun et kjønnsproblem

I rapporten kommer det også frem at 4 prosent av skuespillerne i norskproduserte filmer har utenlandsk bakgrunn. Dette representerer kun en femtedel av den faktiske utenlandske befolkningen i Norge. 

Grøndahl mener dette skyldes svak rekruttering blant minoriteter og en knallhard bransje.

– Det er stas å ha med skuespillere med minoritetsbakgrunn, men «talentpoolen» av de som ønsker å bli skuespillere er liten. Jeg skriver av prinsipp kjønnsblindt og fargeblindt, men det er et velkjent problem at vi ikke har nok skuespillere med minoritetsbakgrunn å velge i, sier han. 

Aspenes forteller at hun brenner for problematikken og at etnisk mangfold er noe NFI jobber hardt for. 

– Vi må ha med oss bransjen på å lage historier som representerer en bredere del av befolkningen. Det er et demokratisk problem at ikke flere er inkludert i filmfortellingene foran og bak kameraet, sier Aspenes, og tilføyer:

– Det handler om å være autentisk og det handler om å gjenspeile den virkeligheten som er i landet vårt.

Lys i enden av tunellen

Selv om flere mener at det ikke er nok mangfold i norsk film enda, peker Aspenes på at Norge ikke er landet som kommer verst ut i NFIs rapport.

– Jeg skal ikke ha en forsvarstale for NFI, men det er viktig å opplyse om at Norge er best i Europa når det kommer til likestilling og kjønnsbalanse bak kamera. NFI er et av de mest proaktive filminstituttene når det gjelder arbeid for mangfold, sier Aspenes. 

Skuespiller Fagerli stemmer i, og mener at vi ikke står overfor noen dommedag.

– Jeg synes vi skal huske på at det er veldig bra i Norge. Jeg tenker det er viktig å være negativ om fortida, konstruktiv om nåtida og positiv om framtida, sier hun. 

– Har du noen tips til de som ønsker å komme inn i skuespillerbransjen?

– Ikke vær redd for å ta initiativ, man må skape sin egen arbeidsplass. Folk kan jo ikke vite at du har lyst til å være skuespiller hvis ikke du snakker høyt om det. Stift bekjentskaper der du kan, mener Fagerli.

Også studentene er klare over at bransjen er tøff.

– Kontakter er veldig viktig. Og det har lærerne vært veldig tydelige på. At dette er kollegene dine, ikke konkurrentene dine, sier Bjerkenes. 

Men selv i en tøff bransje er ikke studentene redde for å følge sine drømmer:

– Hvis jeg kan leve av å gå inn i en annens historie, har jeg klart det. Det handler ikke om å bli gjenkjent på gata, men en passion, fortsetter hun.

– Jeg er på samme side. Det å gjøre en historie levende, det er drømmen. Og å kunne leve av det, avslutter Helmer-Larsen.