Jenter driter ikke
Når jeg skal bæsje sitter jeg musestille i en bås langt unna alle andre, og undrer over hvilken vinkel som lager minst lyd.
Alle vet at jenter ikke bæsjer. Det er i alle fall en myte de fleste jenter jobber for å opprettholde. Jeg var 11 år gammel da jeg for første gang bestemte meg for å aldri bæsje i offentlighet. Siden har jeg møysommelig skjult alle bevis på tarmbevegelse. Jeg raper ikke, fjerter ikke og driter ikke så andre merker det. Men sannheten er jo at man ikke kan gå en hel dag uten, i alle fall ikke uten konsekvenser. Derfor har jeg utviklet en rekke metoder for å bæsje i hemmelighet.
Jeg er sjeldent så innovativ som når jeg virkelig må på do i offentlighet. Jeg pleide å legge et lag med dopapir i bunnen av toalettskåla for en mykere landing. Det måtte derimot ta slutt da jeg hørte en skrekkhistorie om en venninne på en bensinstasjon. Et tykt lag med toalettpapir i kombinasjon med en ekstra stor ladning førte til en tett do og en ubehagelig samtale med 19-åringen i kassa med en hel MC-klubb som tilskuere. Planleggingen krever derfor mer av meg den dag i dag. Jeg går i stedet på tidspunkter hvor ingen andre går og sitter musestille, i en bås langt unna alle andre og undrer over hvilken vinkel som støyer minst.
Jeg pleide å legge et lag med dopapir i bunnen av toalettskåla for en mykere landing
Hva er det som egentlig har skjedd med oss? Vi pleide en gang å være sterke og skamløse kvinner. I Norske utedoer skriver Thor Gotaas og Roar Vingelsgaard om utedoer fra 1800-tallet med hull nok til at hele familien kunne gå samtidig. De skriver også om kvinner som på tidlig 1900-tallet satte seg ned, med eller uten selskap, og som ikke var redde for å bli oppdaget. Man har kanskje måttet gi noe for å få noe i kvinnekampen? Samfunnet ga oss stemmeretten og tok fra oss retten til å drite.
Kanskje er det hele er en avledningstaktikk. Hvis vi bruker all energien vår på å skjule bæsjen, kan vi ikke gjøre opprør mot patriarkatet. Det er på tide å ta et oppgjør med denne ukulturen. Vi fortjener et problemfritt toalettbesøk på lik linje med våre mannlige medmennesker. Vi må legge vår skam til side, tåle at det lager litt lyd, tåle at det lukter litt etterpå. Først da kan vi virkelig bli fri.
Drit så det spruter (så lenge du bruker dobørsten etterpå)!