Kunnskapsløs kritikk

Nestleder i Norsk kritikerlag Marit Paasche, uttaler i artikkelen «Øvelse bedre enn master» at man ikke kan ta et toårig masterprogram og dermed kalle seg kunstkritiker, og stiller dermed også spørsmålstegn ved legitimiteten til masterprogrammet Kunstkritikk og kulturformidling ved NTNU. Kulturredaktør i Morgenbladet, Lena Lindgren sier seg enig, og er også redd for at en utdanning kan «gjøre kritikken standardisert».

Som student ved det aktuelle programmet, vil jeg si at uttalelsene fra Paasche og Lindgren tyder på at de må sitte med et urealistisk og uinformert bilde av Kunstkritikk og kulturformidling. For det første: Programmet baserer seg på et utvidet kunstbegrep som ikke bare inkluderer billedkunst, men også andre kunstformer som litteratur, musikk, film, dans osv. Selv har jeg min bakgrunn innen nordisk og engelsk, og det er derfor litteraturkritikken som står meg nærmest, selv om jeg gjennom studiene også har fått erfaring med andre kunstformer.

For det andre: Programmet baserer seg ikke på én spesiell «kritikkskole», men tar sikte på å gi innsikt i flere ulike retninger innenfor kritikken. I tillegg behandles blant annet felter som kunsthistorie, estetisk filosofi og institusjonskritikk. Det finnes, som Lindgren sikkert vet, ingen autoritativ «lærebok» om kritikk, og det blir derfor litt tynt å si at en utdanning kan føre til standardisert kritikk. Tvert imot vil jeg påstå at kunnskap om kritikkens historie og dens muligheter kan stimulere til innovasjon og eksperimentering; det har i alle fall vært min erfaring. Studentene ved Kunstkritikk og kulturformidling har erfaring og faglig tyngde innenfor en rekke ulike områder, som Sissel Furuseth påpeker, og de bringer dermed med seg nye perspektiver til arbeidet med kritikken. Programmet er dynamisk og fleksibelt, og målbærer ingen oppskrift på hvordan god kritikk skal skrives.

For det tredje: Forestillingen om at utdanning står i et motsetningsforhold til interaksjon med offentligheten, er åpenbart oppkonstruert og feilaktig. Det er ingenting som hindrer studentene ved programmet i å engasjere seg i det lokale kunstmiljøet eller i å publisere kritikk (for eksempel på kunstkritikk.no) mens de studerer. Det er beklagelig at Norsk kritikerlag velger å legge armene i kors framfor å ønske studenter som vil lære mer om kritikk velkommen.