Kunsten vi ikke ser
Du kjenner kanskje til Munchs malerier i Universitetets aula. Men kjenner du til noen andre av de andre 1500 kunstverkene som Universitetet eier?
– Det er kunst overalt, sier Ulla Uberg entusiastisk.
Uberg er kunsthistoriker og ansvarlig for Universitetet i Oslos (UiO) kunstsamling, over 1500 skulpturer, malerier, veggmalerier og installasjoner som smykker 570 000 kvadratmeter offentlighet.
Kunstforvalteren i ferd med å ta oss med på en universitetshistorisk gåtur fra gamle til nye Blindern – og enda høyere, til «nye-nye Blindern» ved Forskningsparken. Turen skal samtidig vise seg å bli en kunsthistorisk gåtur gjennom store deler av det 20. århundrets norske kunst.
Bildekarusell over: Hvor mange av disse kunstverkene har du lagt merke til?
Pompøst
– Her er det første verket vi skal se på, sier Uberg og peker bortover foajeen i fysikkbygget.
Jeg ser Foucaults pendel henge der og lurer på hvorfor hun regner dette som et kunstverk. Er ikke det en demonstrasjon av at jorda dreier rundt sin egen akse?
Raskt forstår jeg at det ikke er pendelen Uberg viser til. Jeg ser litt oppover, og der, over pendelen ser jeg det: Et veggmaleri, så gigantisk, så pompøst og kitschy at det nesten får Odd Nerdrum til å fremstå som en pop-kunstner. Atomet i verdensrommet (1938) av Per Krogh. Et verk jeg i løpet av mine seks år på Blindern aldri har lagt merke til.
– Verket skulle være en slags introduksjon til Universitetet, sier Uberg.
I dag ankommer man Universitetet fra mange kanter, mens maleriet til Krogh ble malt før både øvre Blindern og T-banestasjonene fantes. Den gang ankom de fleste Universitetet fra Majorstua, gående inn i fysikkbygget – og så videre rett inn i Kroghs framstilling av jordas posisjon i universet, symbolisert med et barn som slipper hendene til sine foreldre.
Hvorfor kunst?
Samtidig som Uberg tar oss med videre oppover, både geografisk og kunsthistorisk, forteller hun at det var på 60- og 70-tallet Universitetet gikk til anskaffelse av mange av de største verkene i samlingen. I brev og notater relatert til kunstsamlingen fra denne tiden, går ord som «dekorasjon», «opplevelse» og «kunstoppdragelse» igjen.
Men vent, «kunstoppdragelse» så sent som på 1970-tallet? Er ikke det noe som hører 1800-tallets tyske idealisme til?
– Språkbruken du refererer til, finner vi fremdeles. Jeg tror den henger sammen med tankene om universitetet som en utdanningsinstitusjon. Man er her for å lære, for å reflektere og søke ny kunnskap, sier Uberg.
John Peter Collett, som tidligere har vært tilknyttet Forum for universitetshistorie, tror mange på Universitetet – og særlig på Det humanistiske fakultet – nok fortsatt regner estetisk dannelse som en viktig del av et universitets oppgaver.
– Når Universitetet også i dag legger stor vekt på kunstnerisk utsmykking, er det i håp om at dette skal bidra til å utvikle studentenes sans for estetiske verdier, sier han.
Mens dannelse er en prosess de fleste tenker på som ovenfra og ned, forteller Collett at det faktisk var studentene som grunnla kunstsamlingen. De første maleriene var portretter av to professorer som studentene samlet inn penger for å få malt – og ga dem så til Universitetet for å hedre sine lærere.
Når Uberg beskriver formålet med å kjøpe kunst til dagens universitet, er det andre begreper enn dannelse som er de mest sentrale.
– Ny kunst som anskaffes skal bidra til et kreativt miljø for læring og arbeid ved å skape refleksjon og opplevelse. Visuell kunst kan sette i gang tankeprosesser som går langt videre enn spørsmål om å like eller ikke like, stygt eller pent. Hvorfor er dette verket her, hvorfor ser det ut som det gjør, hva vil det meg som betrakter? Hva med mennesket om all kunsten fjernes?
– Spiller økonomiske motiver noen rolle i anskaffelsesprosessen?
– Det virkelig fine med samlingen er at det ikke tenkes økonomisk investering. At det er kvalitetskunst, er derimot veldig viktig. Jeg er dessuten opptatt av å kjøpe kunst av unge kunstnere som bruker nye uttrykk og som ikke har fått mye oppmerksomhet fra før.
Finn kunsten!
Den kunsten Uberg har tatt oss med opp til Universitetsbiblioteket for å se på, gir ikke umiddelbare assosiasjoner til dannelsesidealet.
Hvis man i det hele tatt får øye på den.
Har du noen gang lagt merke til verket Magisk kvadrat av Paul Brand akkurat i det du går inn på Georg Sverdrups hus? Eller veggmaleriet Lack of memory (1994) av Olav Christopher Jenssen på Helga Engs hus? Det første ser du på glassdøra du må igjennom for å komme inn i biblioteket, mens det andre er et flere meter langt veggmaleri i kalkpuss og marmorstøv til høyre rett etter inngangen.
Og igjen må jeg innrømme at det tok rundt to år før jeg oppdaget at det svarte veggteppet som henger i trappa på Sophus Bugges hus, regnes som et betydningsfullt kunstverk. Det skjønte jeg den dagen det plutselig var tatt ned og en liten informasjonsplakat stod igjen: «Kunstverket Triptyque noir (1930) av Magdalena Abakanowicz er til reparasjon».
En ukjent gjerningsmann hadde skjært i teppet med en kniv. Et mer provoserende kunstverk enn ved første øyekast?
Men faktisk blir det litt lettere å få øye på kunstverkene jo lenger oppover mot Forskningsparken vi går. Det er i hvert fall ikke vanskelig å få øye på den store, skinnende skulpturen Air (1961) av billedhuggeren Arnold Haukeland, som står rett utenfor Frederikke.
– Haukeland ville med denne skulpturen låne litt av lyset fra sola og gi det tilbake til menneskene, opplyser Uberg.
«Ugress»
Det er enkelte som har ønsket at Air, av mange kalt «den første monumentale, nonfigurative uteskulpturen i Norge», var betraktelig mindre synlig.
Av Collett får vi høre at dette ikke har vært den eneste feiden knyttet til hvilken kunstretning Universitetet burde stå for.
– Arkitektene som tegnet HF på 1960-tallet ville ikke ha «gammeldags» kunst, og var sterkt imot planene om at bygget skulle utsmykkes med freskomalerier (veggmalerier, jour.anm.) Dette var et generasjonsskifte i norsk kunst, og arkitektene stod på den nye kunstens side; de ønsket ikke figurative malerier. Derfor lagde de faktisk veggene av et slikt materiale at man ikke kunne male på dem, og pengene som var satt av til kunstnerisk utsmykking ble i stedet brukt på hageanlegget.
Uberg forteller at ikke alle synes like godt om den nye kunsten som kommer heller.
– Men dette er noe av kunstens iboende karakter. Visuell kunsts hovedoppgave er ikke å være friksjonsfri, men å skape refleksjon og en eller annen form for opplevelse. Likegyldighet er kunstens fiende.
Koreansk skrekkfilm
Etter en omvisning på Frederikkeplassen befinner vi oss på nye-nye Blindern, ved informatikkbygget. Her ser vi nesten bare samtidskunst. Det betyr ikke at skulpturer og gigantisk veggpryd er forsvunnet, men at kunsten har et helt annet uttrykk og at det blir brukt andre materialer – som glass, plast og elektronikk.
De to verkene jeg fester meg mest ved, finner vi riktignok ikke på informatikk, men på Universitetets helt nyåpnede bygg på Domus Medica.
Tverrsnitt av Marit Justine Haugen og Dan Zohar er en stor ryggsøyle som henger i taket, med store glassplater hengende ned fra søylen.
– De ser litt ut som røntgenbilder, sier fotografen.
På vei ut går vi forbi enda en av de siste anskaffelsene, Studium av Charlotte Gyllenhammar. To barn som sitter på en benk ved inngangen.
– Jeg har fått høre fra noen som først trodde barna var ekte før de kom nærmere. Først da ser man at de er helt fremmedgjorte. Dette er et kunstverk som stiller spørsmål ved forskningens rolle, sier Uberg.
Og det er noe koreansk skrekkfilm-aktig over de to helt like barna som sitter og dingler med beina på benken. Når man kommer nærmere, er trekkene i de to fremoverbøyde ansiktene omtrent borte.
– Nesten som to voktere ved inngangen, sier Uberg og legger til at verket nok kan oppfattes som ganske ubehagelig.
Kvadratmeterpris
Når det gjelder en så stor og historisk sentral samling som denne, kommer man naturligvis ikke utenom spørsmålet om den økonomiske verdien.
– Kan du si noe om samlingens verdi i kroner og øre?
– Samlingen har aldri blitt taksert, men dette er ikke en samling som tilhører et museum eller et galleri, så det gjør ingenting. Kunstverk som lånes ut til utstillinger blir taksert av forsikringshensyn, så det jeg kan si er at det er flere verk i millionklassen. Og bare tenk på hvor mye Munchs aulamalerier er verdt.
Collett nevner et praktisk problem rundt taksering.
– Hvordan takserer man et veggmaleri av Munch? Per kvadratmeter? spør han og ler.
Skulle vi nevne et tall, er det klart at Munchs aulabilder godt og vel passerer milliarden i «markedspris».
John Peter Collett, professor i historie ved UiO.
– Maleriene i aulaen er helt uvurderlige og vil selvsagt aldri bli frambudt til salg. Skulle vi nevne et tall, er det klart at Munchs aulabilder godt og vel passerer milliarden i «markedspris».
– Så det kan faktisk hende at veggmaleriet til Munch er Norges dyreste kunstverk?
– Hvis du spør om det er det mest verdifulle, kan det ikke være tvil om at svaret er ja. Hvis vi kan kalle Osebergskipet et kunstverk, kunne det kanskje gå forbi, sier Collett, og legger til:
– Det tilhører forresten også Universitetet i Oslo.
