Forever young

Det er dagen før åpningen på Kunstakademiets avgangsutstilling på Stenersenmuseet. Papplater og byggematerialer ligger over alt, stressede bachelor- og masterstudenter løper rundt for å legge siste hånd på det som kanskje er begynnelsen på hele karrieren deres. Over høyttalerne dundrer Alphavilles «Forever Young», og en gjeng bittesmå drillpiker marsjerer forbi. Vi tar poenget, tror vi. Dette er ungt, friskt og litt sprøtt.

– Jeg jobber mye med absurd teater, sier bachelorstudent Silje Linge Haaland.

Forslaget om at dette er en kommentar til Lolitadyrkning i samfunnet blir bestemt avvist.

– De er levende skulpturer som setter en stemning for avgangsutstillingen. Jeg ville skape litt show, gjøre det litt cheesy, spille på følelser.

– Årets viktigste utstilling

I vinduet sitter Morgenbladets Tommy Olsson med laptopen sin. Han er kjent for å være en nådeløs kunstkritiker, men etter å ha vært kurator for bachelorstudentene i et halvt år, er han bare grepet av øyeblikket.

– Det har vært en vanvittig intens prosess. Jeg er ikke den samme personen som da jeg begynte. Først så bidragene ut som 20 planeter plassert i 20 solsystemer. Men etter å ha fått flere måneder på å se, ser jeg at de er på samme sted også. De har samme temperatur, de er alle opptatt av grunnleggende eksistensielle ting. Alt er oppriktig, fritt for ironi, ikke akademiske formeksperimenter, verken markert modernisme eller postmodernisme.

Dette speiler en endring i samfunnet, mener han.

– Alt dreier seg om basic overlevelsesteknikk. Vi lever i en ustabil verden der vi ikke kan ta ting for gitt. Tradisjonene er ikke lenger relevante. Studentene ser mot nærmiljø, hus og hjem. Dagens kunststudenter er nok kommet nærere folk, de er mer opptatt av å kommunisere med tilskuerne.

Selv foretrekker Olsson avgangsutstillinger fremfor internasjonale kunstbiennaler.

– Det er det viktigste man kan få med seg hvert år. For mange er dette et resultat av årevis med målrettet arbeid, halvparten av studentene skaper faktisk sitt hovedverk her. Det er hos studentene tendenser viser seg først; man får bekreftet hva som kommer, sier han.

Leverpostei og månelandskap

Når vi går ned i kjelleren slår lukten av brød mot oss. Rundt 15 000 brødskiver har Markus Li Stensrud dandert oppå hverandre i et lite rom, med en kneippskive med leverpostei plassert i midten, som kan sees på gjennom et mikroskop. Det viser seg å være en av historiene i et større prosjekt.

– Det handler om Dr. Samuel Bywaters, en gal vitenskapsmann som levde i overgangen mellom 18- og 1900-tallet. Han led av en sjelden hudsykdom som fikk huden hans til å krakelere som gamle malerier. Det fikk ham til å vie livet sitt å til å finne sammenhenger mellom sykdommen og krakeleringsfenomener i naturen, blant annet synlige sprekker på månens overflate. De siste årene av hans liv undersøkte han krakeleringsmønstre i leverpostei smurt på et stykke brød. Også jeg forsøker å finne forbindelser der de ikke finnes, forteller Stensrud.

Rundt brødinstallasjonen finnes bilder av og små underlige tekster om et forstenet menneske, den første atomprøvesprengningen, og en radioaktiv lysende innsjø. Installasjonen minner om en gal manns arkiv.

– Bywaters forsøkte å sette seg inn i de store kosmiske sammenhengene. Hans prosjekt var patetisk, mens atomprøvesprengningene var fatale. Begge deler er likevel produkter av menneskers store visjoner. Jeg jobber assosiativt, og forsøker å se sammenhenger, med koblinger til både vitenskap, litteratur og film. Månen er en felles referanse som symboliserer to ytterpunkter: I romantikken var den knyttet til driftene, på 50- og 60-tallet ble den et symbol på menneskehetens teknologiske og vitenskapelige høydepunkt.

Stensrud innrømmer at han selv har blitt litt manisk.

– Jeg har stått og skåret brød i 9 timer i strekk. Å stable alle brødskivene har tatt meg over en uke.

Cecilia E. Jiménez Ojeda har sovet tre timer sist natt og fire timer natten før det, men hun nekter for at hun er stressa. Hun snur opp og ned på tegninger basert på bilder fra nett og fotografier hun selv har tatt på reise i Sør-Amerika. Også hun har et personlig forhold til kunsten.

– Tegningen er basert på forholdet mitt til min families historie. Faren min var med i Che Guevaras gerilja. Jeg lekte med heltedyrkelsen av Che ved å gjøre ham liten, og sette ham på en mumifisert baby.

Kurator eller ikke kurator

Masterstudentene har kuratert utstillingen sin selv. Magnus Vadtvedt har tygget femten pakker Hubba Bubba, men tross tyggegummiforbruket mener han at masterstudentene er mer modne enn bachelorstudentene. Prosjektet hans er materialorientert, fingrene hans er helt svarte etter at han har lagt siste hånd på verket, isbiter av blekk er lagt oppå et lerret, der de skal renne nedover.

– Først finner man ut at man vil bli kunstner, så finner man ut hva man er interessert i. Vi på master har blitt mer finslipte, selv om det ikke nødvendigvis er positivt. Derfor kan vi kuratere selv, sier han.

Tommy Olsson mener ikke selv han har spilt den helt store rollen.

– Som kurator her har jeg ikke muligheten til å være diktator og sortere ut. Jeg kan bare jobbe med tilrettelegging og plassering. Det er helt annerledes å holde på med en avgangsutstilling enn for eksempel en stor kunstbiennale.

– Tror du ikke at du har påvirket dem med tilbakemeldinger på kunsten deres?

– Jeg har forsøkt å ikke gjøre det, men jeg har jo vært en blanding av pappa og coach. Studentene er i en veldig sårbar og usikker situasjon, noe som gjør dem lette å manipulere. Det passer jo bra, siden jeg er en fullblods psykopat, sier Olsson.