Espen (29) kombinerte kunst og rave i Hongkong: – Da protestene begynte, forsvant alt

– Jeg har nok ikke vært bevisst på hvordan arbeidene mine på ulike felt henger sammen, før nå, forteller student ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) Espen Cook (29).

Universitas møter Espen i leiligheten hans på Torshov. Det er søndag, og utenfor roper mødre og fedre på barna sine. For nå skal det akes, drikkes kakao og feires både fastelavn, morsdag og valentinsdag. Det skal ikke Espen, for han har en frist til uken og må derfor til Khio for å arbeide.

Før Espen havnet her, som student i en minimalistisk ettroms på Torshov, levde han et ganske annet liv i Hongkong. Den ferske Khio-studenten forteller at det var et par kompiser som lokket ham til finansmetropolen i Asia:

– De hadde fått seg et stort nettverk der nede og drev med flere spennende prosjekter. Så da jeg ikke kom inn på akademiet [Kunstakademiet i Bergen, red.anm.] var de sånn: «Espen, du må komme hit», forteller han.

Les også: På Høyskolen Kristiania kan du ta en bachelor i popstjerne.

Drømmen om akademiet

Før Espen dro til Hongkong, studerte han ved Kunstskolen i Bergen, som tilbyr fagskoleutdanning i visuelle kunstfag. Der utviklet han en drøm: Han ville studere kunst ved Kunstakademiet. Da han valgte å dra til Hongkong, var planen i utgangspunktet å bli værende kun noen måneder. Espen skulle bare skaffe seg en god portefølje og inspirasjon, slik at han kunne søke akademiet på nytt.

– Men ganske raskt fikk jeg en jobb, og så ble jeg kjent med noen gallerister som tok meg under vingene. Med dem fikk jeg gjennomført flere større utstillinger, og ja, det ballet rett og slett på seg veldig fort, forteller bergenseren.

I Espens verk finnes det en kontrast mellom det minimalistiske og impresjonistiske, mellom kaos og orden. På mange måter gjenspeiler settingen vi møtes i, også kunsten hans: I denne lyseblå skyen av en leilighet, hvor ikke så mye som en pensel eller sokk ligger og slenger, sitter Espen, i kamo-skjorte og neon-oransje skyggelue.

Selv fremstår han som alt annet enn minimalistisk, han snakker høyt og engasjert – men gjerne om minimalismen. Når det påpekes, smiler han fra hjørnet av den hvite sofaen.

– Ja noe ganske voldsomt kan bli veldig fint i en enkel setting. Det handler om hvordan man setter det sammen. Jeg arbeider for eksempel en del med tegning, og når man har en helt hvit bakgrunn, kan en enkel, men røff strek gjøre mye, om du skjønner?

– Og så orker jeg rett og slett ikke å eie så mye greier lenger, jeg vil leve litt enklere.

Overflod og jappetid

Samtidig som Espen gjør klar tre kopper med pulverkaffe, forteller han om hvordan økonomien i Hongkong var da han først kom dit.

– Folk hadde så mye penger, så det var helt ville tilstander. Nesten litt sånn jappetid, forklarer han.

Dette skapte god grobunn for kreative prosjekter, og etter et par år i storbyen la han derfor fra seg drømmen om utdannelsen ved Kunstakademiet.

– Da jeg fortsatt ikke kom inn, ble jeg liksom litt sint på systemet. Og det var litt sånn: Okay, om ikke de vil ha meg, så vil ikke jeg ha dem heller. Jeg kan få det til på egen hånd, sier Espen ivrig.

– Og det gikk jo bra! Jeg jobbet med et galleri, gjorde flere utstillinger og solgte masse kunst, legger han til.

Et par måneder ble til åtte år, og Espen hvilte ikke på laurbærene mens han var der nede. Sammen med en kompis fra Stavanger startet han også et eventbyrå.

– Litt av vår edge var at vi kombinerte kunst og rave. Vi jobbet sammen med kunstnere og designere i prosjektene våre, forklarer Espen.

Gjennom byrået Club Kowloon, oppkalt etter en bydel Espen beskriver som Hongkongs Brooklyn, arrangerte de fester og raves minst to ganger i måneden. I tillegg jobbet han freelance som dj og kunstner. Men etter noen år med livet på høygir oppdaget Espen at tilstanden i Hongkong gradvis endret seg. En politisk uro begynte å bre seg.

Les også: Universitas' anmelder mener Sivert N. Nesbø skriver varmt og vakkert om å være fjorten år.

– Da protestene begynte, forsvant alt. Det var nesten som om det var en pandemi allerede da protestene startet, for alt av turisme og uteliv ble brått borte, forklarer han.

På spørsmål om hvordan det var å leve midt oppi den politiske uroen og demonstrasjonene, svarer Espen:

– Det var litt som å bo i en krigssone. Man hører lydene av demonstrantene, skudd og tåregass. Kollektivtransporten ble ofte lammet, og det var umulig å komme seg noe sted. Men man blir jo vant til det. Etter et par måneder var det liksom den nye «normalen».

Da det gikk mot 2020 og demonstrasjonene hadde roet seg litt, begynte Espen og resten av eventbyrået å planlegge en festival. Endelig skulle de få arrangere fester igjen. Men gleden ble kortvarig da pandemien brøt ut i Hongkong, lenge før vi ante noe her til lands.

– Det hotellet vi skulle arrangere festivalen på, hadde de første gjestene fra Wuhan, forteller Espen.

Tilbake på skolebenken

Det gikk etter hvert opp for Espen at han måtte se lenge etter sitt normale liv i Hongkong, og han bestemte seg for å vende snuten hjemover. Drømmen om en kreativ utdannelse ble hentet frem, og han søkte seg inn på flere ulike høyskoler.

Blant søknadene lå en til designavdelingen på Kunsthøgskolen i Oslo, nærmere bestemt på studieprogrammet Klær og kostyme. Og det var her Espen Cook skulle ende opp.

– Egentlig hadde jeg mest lyst til å gå på Kunstakademiet nå også, og så var det litt tilfeldig at det var klær og kostyme jeg kom inn på, sier han, mens han tar på seg boblevest og finner frem et nøkkelknippe.

Vi tar en tur ned i kjellerboden. De andre bodene i kjellergangen er fylt med verktøy, sykler, skiutstyr og annet skrot. I Espens bod, derimot, bugner det av malekoster, skisser og fargeblyanter.

– Man får jo ikke plass til de største tingene, men det funker, sier Espen idet vi entrer det lille, iskalde rommet.

Noen steder renner malingen ned langs de brune veggene. Benken som forrige eier brukte som smørebenk, er omgjort til arbeidspult. Espen går bort og løfter opp et ark med et rødt og sort trykk. Det ligner på et tre med små dotter på grenene. Et rødt tre overlapper et sort.

– Det her er et silketrykk inspirert av korona, forteller han.

Tilbake i leiligheten surrer Espen rundt mens han konverserer. Han finner frem pc og lader, som han legger i et sølvfarget handlenett sydd i refleks, slengt over en neon-oransje boblejakke som matcher skyggeluen han har på hodet.

– Det her er logoen da, på eventbyrået vårt, sier han stolt mens han peker på handlenettet.

– I går arrangerte de faktisk et rave i Hongkong.

– Så de holder fortsatt på der nede uten deg?

– Ja, men det er jo litt ulovlig nå, da, svarer Espen.

– Tenker du å ta konseptet til Norge, nå som du er her?

– Selvfølgelig, når det blir mulig.

Mens verden «går under»

Solen skinner fortsatt idet vi går ut. Vi fortsetter praten på trikken, og Espen virker både takknemlig og engasjert når han snakker om sin nye tilværelse i Oslo.

– Etter demonstrasjonene og pandemien er det ikke så mye som kan sjokkere meg lenger. Når man har bodd et sted hvor det er så tøft som i Hongkong, så blir man kanskje litt mer takknemlig, reflekterer han, før han fortsetter:

– Mens verden holder på «å gå under», får jeg studere her med de sykeste fasilitetene, samtidig som jeg mottar studielån. Så det kunne egentlig ikke vært bedre. Jeg kjenner jeg blir litt lei av den «klagementaliteten», som jeg føler mange har.

Vi vandrer mot den gamle seilduksfabrikken på Grunerløkka der Khio ligger. Espen fikler litt med inngangskortet, men ser begeistret ut når vi kommer inn.

– Det er jo helt sjukt fint her!

Å finne sin egen vei

På Khios sømverksted står en byste ikledd Espens prosjekt – en fem meter lang kjole laget av stoffrester som draperer seg utover gulvet. Selv om Espen nå er begeistret for arbeidet og studiet, legger han ikke skjul på at han har hatt sin tvil.

– Før jul fikk jeg litt knekken. Vi arbeidet med et strikkeprosjekt, og jeg så hvordan de andre i klassen bare digget det skikkelig. Selv skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle bruke det, og havnet lenger og lenger bak, forteller han.

Espen så seg nødt til å ta en prat med fagansvarlig på Klær og kostyme Peter Løchstøer. Han kunne ikke slutte å tenke på kunsten og følte seg ikke hjemme på studiet. Alt han ville, var å få bytte til kunstakademiet ved Khio. Men etter samtalen kom han tilbake med et nytt syn på studiene sine:

– Det er jo ingen som har sagt at jeg ikke kan drive med kunst i motefeltet eller på designutdanningen, men jeg låste meg litt til å skulle være flink og følge kravene høyskolen hadde. Etter praten forsto jeg at jeg kan tolke kravene på min måte.

Les også: Dag Solstad om studietiden: – Jeg mislikte mesteparten.

Driver utdanningen fremover

Løchstøer forklarer at de ved Khio forholder seg til en mengde ulike tilnærminger når det kommer til å jobbe med klær. Han mener dette gjør at studiet skiller seg ut, både i Oslo og internasjonalt.

– Det er nettopp mangfoldet og bredden i tilnærmingen som beriker studieprogrammet. En student som vil jobbe med kommersiell mote, blir satt i faglig dialog med en student som tenker: «Nei jeg vil lage en skulptur av tekstil», sier Løchstøer og legger til:

– Mange tenker på mote med én gang de hører klesdesign, men studieprogrammet skal kunne passe alle som er engasjerte i klær som uttrykksform.

Løchstøer legger ikke skjul på at det kan være utfordrende å favne over en så stor bredde av interesser og tilnærminger til klær, men mener det er mulig likevel.

– Gjennom studieprogrammet og hvordan vi møter studentene, prøver vi å legge til rette for at studenten kan finne sin vei, sier han.

Det finnes likevel noen praktiske aspekter ved utdanningen som studentene må lære seg.

– Så må man kjøres gjennom hvordan man skaper et plagg, hvordan man konstruerer et plagg, hvordan man kommuniserer det gjennom tekniske tegninger, altså verktøyene man trenger for å fungere i industrien, forklarer Løchstøer.

– Men når man først mestrer å skape klær, kan man egentlig skape hva man vil. .

Til nye høyder

Espen løfter bysten med den lange kjolen rolig ned fra arbeidsbordet. Han fjerner et par knappenåler slik at kjolen løsner. Når han forsøker å legge kjolen, som egentlig er et stort rektangel av sammensydde tekstilrester, ned på arbeidsbordet, hekter strimler av stoffet seg fast under bordplaten.

Tekstilet han holder i hendene, ser han på som både som klesplagg og kunstverk.

– Den kan monteres rundt kroppen som en kjole, men den kan også monteres flatt på en vegg, på gulvet eller som en lysekrone midt i et rom, forklarer han.

Nå er ikke Espen i tvil lenger, og han snakker engasjert om prosjektet som er inspirert av en sang ved navn Green Power, hippiekultur, Woodstock og livet «off the grid».

– Å få lære å sy, måtte forholde seg til kroppen og bli kjent med et nytt materiale tilfører så mye. Jeg blir tvunget til å tenke på nye måter, noe jeg tror vil bringe kunsten min til en ny høyde, sier Espen selvsikkert.

Han, som pleide å skille mellom sine kreative sider som kunstner, dj og eventplanlegger, ser i dag et nytt potensial:

– Jeg ser for meg at alle tingene jeg driver med, kommer sammen til ett, som ett stort kunstnerisk prosjekt. Målet er å få til noen solo-utstillinger her hjemme, samtidig som jeg vil bygge opp kolleksjoner under eget merke – bevege meg mellom det kommersielle og det kunstneriske.

Du er ikke som kunstner redd for å putte ordet «kommersielt» i din munn?

– Nei, det er kanskje noe av det jeg har tatt med meg fra Hongkong, som er superkommersielt og kapitalistisk. Man skal jo leve av det.

Les også anmeldelsen av Torbjørn Oppedals kortprosa-samling: Kjente leker i fremmed form.