Maleren: – Jeg blir så flau foran kamera, sier Joel. Da er det fint med store, sorte shades!

Oslo Open:

Et skattekammer og sikkert vårtegn

Joel Billekvist bruker fotballskjerf i maleriene sine, mens Nellie Jonsson lager keramikk av hverdagen. Vi besøkte dem da byens kunstnere åpnet atelierene sine for publikum.

Publisert

– Jeg tror at grunnen til at jeg startet å male var at jeg som yngre drev mye med sport, særlig ishockey, og senere med dans. Min måte å uttrykke meg på har alltid vært kroppslig, kan man si.

Lørdag morgen møter vi Joel Billekvist (31), som også går under navnet Bill Billekvist, på atelieret sitt på Kunstnernes Hus. Han byr oss på kaffe på det litt gamle, 70-talls kjøkkenet, før han drar oss inn i et høyt og åpent rom. Det er delt på midten med en liten skillevegg, og på hver side jobber to kunstnere. Fordelen med dette rommet, sier han, er det åpne glasstaket. Vi titter opp, lysstråler skinner inn gjennom glasset og gjør veggene klare og lyse. Her kan Billekvist male.

Maleriets mange sider

Billekvist viser oss noen av arbeidsmetodene sine. I det siste har han vært interessert i malerier som noe mer – at de ikke nødvendigvis bare henger på veggen, men at de kan stå fritt i et rom med en forside og en bakside. For hva blir maleriet da?

– Fremfor alt holder jeg på med maleri, men jeg er også interessert i installasjoner. Jeg liker å ta maleriet fra veggen på et vis. At man kan oppleve et maleri fra begge sider, og at man kan se det som en skulptur eller som en del av arkitekturen, enn bare et maleri i seg selv.

Atelieret: Joel Billekvist er inspirert av grafittimiljøet han lenge var en del av.

Han viser oss forskjellige arbeider, alle er abstrakte. Fargebruken spenner vidt – noen er knæsje, andre malerier er helt sorte. På en av de store veggene henger et maleri med et fotballskjerf klistret på midten. Ved siden av står et hvor han har festet tredeler som vanligvis spenner maleriet på baksiden som en del av maleriets forside. Som yngre var han interessert i både sport og dans, men kom etterhvert inn i et graffiti-miljø, som har påvirket ham siden. Billekvist ser på denne måten å jobbe på som en tenkemåte, og at det kan hjelpe han å betrakte ting på en ny måte:

– Det er kanskje mer en måte å se et maleri på? At det ikke bare behøver å være en platt ting som henger på veggen, og kanskje heller ikke står midt i et rom. Men at du jobber med det som er rundt, og hvordan du bygger installasjoner med maleriet som utgangspunkt.

Billekvist er aktuell med soloutstilling i Berlin 11. mai, og duoutstilling på Kunstnernes Hus 30. juni.

Klumpens nostalgi

Vi beveger oss videre. Under Oslo Open åpner en rekke kunstnere opp atelierene sine for publikum. Arrangementet er gratis, og gjestene får mulighet til å ta en prat med kunstnerne, og kanskje kapre seg et bilde rett fra atelieret. I løpet av helgen tilbys det gratis ateliervandringer, workshops og åpningsfest på Kunstnernes hus. Her deler de også ut Oslo Opens hederspris, som går til en organisasjon som bidrar til arbeidssituasjonen til landets kunstnerne. I år gikk den til Verdensrommet, som drives av og for utenlandske kunstnere i Norge.

Keramikeren: – Hva innebærer det å være levende i en tid hvor man har alle disse tingene som man tar for gitt? undre Nellie Jonsson seg når hun jobber med kunst.

Etter visitten hos Billekvist har vi beveget oss over elva og videre til Helgesens gate. Nellie Jonsson (30) er én av tre bak Klumpen Keramikk ved Botanisk hage. Hun forklarer arbeidet sitt med at hun lager keramikk av hverdagen. Og vi forstår hva hun mener, for rundt oss står det små keramikkskulpturer av østers, sigarettpakker, katter, pærer, krabber, telefoner og det hun kaller «gamle pyntesaker», før hun ler litt:

– Jeg synes pyntesaker er spennende. Det er sånt jeg ofte ser når jeg er på besøk hjemme hos foreldrene mine, som ikke har endret huset siden jeg flyttet. Du kan finne de rareste ting, fordi alt forblir det samme. For eksempel den gamle lampa med et litt sånn orientalsk innslag.

Kunsten hennes gjenspeiler virkeligheten, eller snarere minnene fra dem, og det er særlig forholdet mellom det gamle og det nye som får en spesiell plass i Jonssons kunst – som i hennes fremstillinger av rekekabaret og analoge klokker.

– Jeg er interessert i det daglige livet, det jeg ser i mine omgivelser eller det jeg husker fra barndommen. Iblant kan det også være fortellinger andre har fortalt til meg. Det setter i gang en tankerekke, og i grunnen kan man si at jeg er interessert i en form for eksistensialisme.

Hun smiler før hun fortsetter:

– Hva innebærer det å være levende i en tid hvor man har alle disse tingene som man tar for gitt? Gjennom kunsten kan man kanskje se dem på en ny måte, men iblant tror jeg vi har en nostalgisk måte å se på visse ting på, som sigaretter og askebeger. Nostalgi interesserer meg.

Jonsson sier hun har vært heldig når vi spør henne om atelieret, og peker på den vanskelige situasjonen for kunstnere i dag. Prisene stiger, atelierene stenger. Gjengen bak Klumpen har vært så heldige å få leie av et borettslag, og påvirkes ikke like mye av dette:

Du kan finne de rareste ting

Nellie Jonsson

– Jeg tror det vanskeligste for mange kunstnere i dag er usikkerheten i leieavtalene til Oslo kommune.

Gjenstandene: I Jonsson univers går det i østers, krabber, kabaret og sigg

– Det er individuelt

Tilbake hos Billekvist får vi høre om atelieret. Han avsluttet utdanningen sin på Kunstakademiet i 2022, og fikk deretter et stipend med gratis atelier på Kunstnernes Hus i et år etter utdanningen. Vi spør han litt om hverdagen der:

– Det er veldig fritt å studere på akademiet. Du jobber med alle typer medier du kan tenke deg, og du velger kurser selv. Om du vil lese mer om analogt foto kan du gjøre det, og om du vil lære mer om maleri, så gjør du det.

Jeg tror at det er veldig viktig at man er street smart

Joel Billekvist

Man velger også professorer ved å ha en prioriteringsliste på fem med de man helst vil ha som undervisere. Og så har jobber de selvfølgelig mye i atelier:

– Kunstakademiet er nokså individuelt, og derfor er det viktig at du selv er det drivende bak ditt eget studie.

– Universitas har tidligere snakket med studenter på Khio som har vært misfornøyd med korte åpningstider i verkstedene og at ting er dyrt. Hva er din erfaring med det?

– Jeg tror at det er veldig viktig at når man går på Khio så er man en litt sånn «street hustler», at man er street smart. Du kan gjerne gå og klage i tre år over at det ikke finnes noe space, at ting er dyrt, og at du ikke får jobbe på kveldene, men jeg tror man må ta tak i seg selv og tenke: Behøver man space, så tar man space!

Han er helt overbevist om at de ansatte på Khio liker at du tar for deg av rommene og at du arbeider fritt. Vi spør han om prisene

– Selvfølgelig er det dyrt å drive med kunst. Det er dyrt med materialer og sånn, men du kan finne mye bra på gata, for eksempel, eller man kan kjøpe billig på Finn. Du kan også gå i fargebutikker og få tak i billig farge på ulike måter.

Powered by Labrador CMS