Tegner studenttilværelsen
Studentlivet har mange opp og nedturer. For Linn Isabel Eielsen (21) hjelper det å tegne sine og å dele dem med mer enn 6000 personer.
– Denne ble populær, sier Linn Isabel Eielsen (21) mens hun leter opp én av de over tusen tegneseriestripene hun har laget.
Stripen er av to kvinner, den ene pent kledd, den andre iført stor ryggsekk. De skal ut på byen, og hun med ryggsekken er klar for å finne noen å bli med hjem. Så hun "kan dusje gratis, vaske klær og fylle noen termoser”. En enkel langfinger til den lille summen med strømstøtte studenter har mottatt.
I fem og et halvt år har Eielsen skildret livet sitt gjennom stripene. Hun har vært på trykk ukentlig i en rekke aviser, blant annet Framtida og Aftenposten Si ;D. I tillegg har hun gitt ut egen bok. Tross at hun ikke selv liker å kalle seg det, er hun profesjonell tegneserieskaper. Muligens bransjens yngste, og kanskje den eneste studenten som lager tegneserier om studielivet.
Presenterer hun seg til noen, sier hun likevel at hun “kun” er student på bachelorløpet Kultur og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.
– Hvis jeg er full, kan jeg finne på å be folk på festen om å følge meg på Instagram.
Les også: “Droppet ut av studiet for å bli spirituell coach”
Høye boligpriser, koffeinoverdose og koronapandemi
På Instagram er det over 6000 som følger Haugesund-kvinnen. To ganger i uken poster hun nye striper, men det er ikke der hovedinntekten ligger – den får hun ved å illustrere barnebøker.
– Jeg tjener ikke penger på Instagram, jeg er litt imot å promotere fillers, sier hun med glimt i øyet.
– Tegneseriene mine handler like mye om å drepe planter som å bekjempe patriarkatet.
Linn Isabel Eielsen (21), student og tegneserieskaper
Det Instagramkontoen L-innsikt i stedet publiserer er studenthverdagens mange sider. Hovedperson i stripene deler navn med henne selv, innholdet kaller hun for "semibiografisk".
Stripene er alt fra humoristisk, trist til politisk. Både studenters ekstreme kaffeforbruk, datingmarkedet og SiOs høye boligpriser har fått gjennomgå.
– Tegneseriene mine handler like mye om å drepe planter som å bekjempe patriarkatet. Jeg synes det er et så fint format. Du får så mye. Noen ganger informasjon, tanker og blikk på ting som man ikke får gjennom andre formater.
Hun utdyper:
– Det er noe magisk med hvor tverrfaglig tegneserier egentlig er. En stripe er som en novelle, i den form at den skal fortelle en historie uten å avsløre for mye. Det blir “sitcom”-liknende når man lager flere striper om samme tema, og virkemidlene hentes fra tekst, bilde, film og teater. En tegneseriestripe evner å si så utrolig mye og lite på én og samme tid.
– Tror Kjetil Rolness hadde hatet meg
Oppstår det en krise er Eielsen rask til å finne fram tegnebrettet og få ut følelsene.
– Jeg bruker det for det første som kunstnerisk utløp. Det er et sitat som går: «when disaster strikes, that's when artists get to work». Under pandemien da jeg følte jeg ikke kunne gjøre noe snudde jeg meg mot tegnebrettet.
"Krisestripene" har vist seg populære.
– Det som bruker å bli mest delt er politiske striper. Da Ukraina-krigen startet laget jeg en stripe. Jeg lagde det ut av en sånn; «jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg må gjøre noe». Så er det mange som ikke lager ting, som liker å se hva andre lager, og å sette ord på hva de føler gjennom det, forklarer hun.
En liten krise i eget liv var hennes inngang til å begynne med hobbyen som nå har blitt til jobb.
– Det er en veldig «sob story». Sommeren til åttende klasse hadde jeg ingen å snakke med. Da ble det en besettelse med tegning. Jeg likte egentlig ikke å tegne før det.
Ting skulle gå bedre på ungdomsskolen, og etter oppmuntring fra kontaktlæreren begynte Eielsen med tegneserier allerede i niende klasse.
– Du sier stripene er semibiografisk, har noen blitt sinte på deg?
– Nei, eller jeg tror ikke du har levd et bra liv om ingen er sint på deg. Jeg tror ikke noen er fly forbanna på meg, men jeg tror Kjetil Rolness hadde hatet meg om han visste hvem jeg var. Jeg tror faktisk målet mitt i livet er at Kjetil Rolness skal mislike meg, men helst ingen andre.
Les også: “Ikke-binært studentliv: – Det er en grense for hvor mye man orker”
Den femte statsmakt
De fleste tenker kanskje på tegneserier som enkel underholdning fremfor kunst. Donald Duck og Pondus er ikke akkurat kjent for sin sjelelige dybde. Det er Eielsen uenig i.
– Det eneste ordtaket jeg har sagt som jeg har lyst å «coine» er: «kunst er den femte statsmakt» og jeg ser absolutt på tegneserier som kunst.
Hun fortsetter:
– Tegneserier i aviser er tidskapsler, informasjon, dagsfersk underholdning og nyhetskommentarer. Det tar ikke lang tid å lese en tegneseriestripe. Det er ikke som å sette seg ned med en roman, men jeg mener oppriktig at det finnes tegneseriestriper der ute som jeg har lest, som får meg til å føle at jeg har lest en hel roman.
– Det er ikke så nisje som man tenker?
– Det er kanskje litt nisje, men jeg tror heller det er fordi folk ikke har hørt nok om det. Det er et så enkelt format å fordøye, men også et så viktig format. Rundt 80 prosent av mine følgere er på min alder og det er en stor målgruppe som liker det og finner underholdning i det.
– Striper er i en renessanse nå, og det er viktig å få fram. Det blir laget så sykt mange bra tegneseriestriper i Norge.
Linn Isabel Eielsen (21), student og tegneserieskaper
Et slag for norsk tegneserie
På spørsmål om hvem som er favoritt-tegneserieskaperen er valget vanskelig.
– Det er som å velge mellom favorittpizzaen sin! Men jeg må slå et slag for norske serieskapere. Striper er i en renessanse nå og det er viktig å få fram. Det blir laget så sykt mange bra tegneseriestriper i Norge.
– Har du møtt noen av de “store” Lise Myhre som tegner Nemi eller Frode Øverli som tegner Pondus?
– Jeg har møtt Frode Øverli, han er fantastisk. Første gang jeg møtte han var jeg 19 år og på min første tegneseriefestival. Men det er mange tegneserieskapere man ikke har sett fjeset til, man har bare lest serien. Så han kom opp til meg og sa: «hei Linn» og jeg var sånn: «hei, hvem er du?» og han svarte: «jeg er Frode» og jeg bare: «Frode Øverli?!»
Videre roser Eielsen tegneseriemiljøet for å være inkluderende og støttende.
– Det er verdens hyggeligste folk, det er de beste av de beste, man vil bare gi en klem til alle sammen!
– Hva må man gjøre om man vil bli en del av miljøet?
– Man begynner å tegne, så skaffer man en skanner eller Ipad også bare gjør man det. Man kan alltids sitte å vente på forlaget eller vente på den beste ideen, men om alle sitter og venter hele tiden så er det ingen som får gitt ut noe før de er sånn 89 år. For da er man liksom på «peak» med mindre man har blitt dement.
Les også: “Et smartere liv uten smarttelefon”
