Kunstnerportrett Dev Dhunsi
Kunstnerportrett Dev DhunsiFoto: Privat

En selv­er­klært prettyboy

Bildene til Aksel-Dev Dhunsi balanserer elegant mellom det selvbiografiske og konstruerte. Nå er han i India for å jakte «maskinrytmen» til sitt neste fotoprosjekt.

–⁠ Herregud, jeg har jo begynt å gå i ett med byen. Bare se på meg: Jeg har fått skjegg. Og jeg er vanligvis en ganske polert gutt, altså!

Den «skitne industribyen» Aksel-Dev Dhunsi oppholder seg i heter Ludhiana, og ligger i Punjab-provinsen nord-vest i India. Siden desember har han hatt base her, i byen farssiden av familien kommer fra, for å jobbe med sitt neste fotoprosjekt.

–⁠ Folk sier at India er fargerikt, men det er heller det at alt her – lyder, lukter, mennesker – er så intense. Det gjør deg så sliten at hvert eneste inntrykk oppleves vibrant, forteller han.

Maskin vs. menneske

Materialet Dhunsi samler inn i India skal presenteres i en utstilling på fotogalleriet Melk i Oslo senere i år, samt publiseres i en egen fotobok. Tidligere i sommer hadde han sin første soloutstilling på Fotografiens Hus i Oslo.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fra Dev Dhunsi's utstilling 'MaskiniTaal' på Fotografiens hus.
Fra Dev Dhunsiʼs utstilling 'MaskiniTaal' på Fotografiens hus.Foto: Dev Dhunsi

I MaskiniTaal, som utstillingen het, undersøkte Dhunsi forholdet mellom menneskets og maskinens energi. «Taal» er en rytmebetegnelse i indisk musikk, og flere av verkene tar for seg den konstante bevegelsen framover, som ruller og går i bakgrunnen av alles liv. Med dette fokuset på prosesser, ble også utstillingen en kommentar på hans egne arbeidsmetoder, forteller Dhunsi.

–⁠ Jeg liker også å være i den klassiske fotograf-modusen, men jeg kan ikke bare være der.

Aksel-Dev Dhunsi, fotograf og kunststudent

–⁠ Som fotograf er det så alt for enkelt å opparbeide seg et svært arkiv, printe ut et bilde, ramme det inn i kunstglass, henge det opp på veggen og så si seg ferdig for dagen. Det synes jeg er utrolig provoserende.

Som en slags protest vurderte han å ikke stille ut et eneste fotografi i det hele tatt.

–⁠ Jeg liker også å være i den klassiske fotograf-modusen, men jeg kan ikke bare være der.

Neste stopp, Ludhiana

Oppholdet i India er en videreføring av arbeidet Dhunsi startet på i forbindelse med MaskiniTaal – og en utforskning av temaer som har fascinert han helt siden han var barn. Enten det har vært med trikken gjennom hjembyen Trondheim eller på flyet til slektningene i India, har minner om reiser og bevegelser vært viktige i den kunstneriske praksisen hans.

Som resultat har mange av dagene i India blitt tilbrakt på offentlige transportmidler. Når vi snakker sammen, har Dhunsi nettopp kommet hjem fra en 22 timer lang togreise. Destinasjonen var en av verdens største håndklefabrikker. Han lurte seg inn med et produksjonsteam som skulle filme en reklame for fabrikken.

–⁠ Bygget var sikkert én kilometer langt. I en sånn skala smelter kroppene til arbeiderne og maskinene totalt sammen. De blir del av det samme konstante energien og bråket. Det kontinuerlige ved det interesserer meg veldig.

Fra Dev Dhunsi's utstilling 'MaskiniTaal' på Fotografiens hus.
Fra Dev Dhunsiʼs utstilling 'MaskiniTaal' på Fotografiens hus.Foto: Dev Dhunsi

Å miste en venn

Dhunsis kunst preges ofte av et dokumentarisk, nesten fotojournalistisk blikk, men har samtidig en intim og personlig side ved seg. Denne dualiteten er kanskje aller sterkest i fotoboken Rakavan.

Boken er oppkalt etter Rakavan Jeevarahan, en nær venn av Dhunsi. En sommerkveld i 2017 forsvant Jeevarahan sporløst fra Trondheim sentrum. En stor redningssaksjon ble satt i gang, og både venner, bekjente og fremmede var med på å lete.

14 dager senere ble Jeevaharan funnet død i Nidelva.

Dhunsi dokumenterte leteaksjonen, begravelsen, og senere, minnene om Jeevaharan. Dhunsi reiste tilbake til stedene de hadde oppholdt seg sammen, og gjenskapte situasjoner de hadde delt med deres felles venner. Hele tiden med et kamera i hånden.

–⁠ Om mange av bildene i boken oppleves private, er det fordi de fanger opp det umiddelbare i situasjonen. Det er i bunn og grunn en dokumentasjon av vennene mine og av det som var virkeligheten min på den tiden.

Hamskifte

Hvordan går man videre, rent kunstnerisk, etter et såpass omfattende og personlig prosjekt som Rakavan?

–⁠ Selv om det ikke lenger er like brutalt og intenst å tenke på det, er det utrolig slitsomt å være bærer av en sånn historie.

Turen til India har vært forløsende, forteller Dhunsi. Et plagsomt hudutslett ble symbolsk for utviklingen fra hans forrige fotobok til den han arbeider med nå:

–⁠ Det er som jeg har skiftet skinn! Jeg føler teksturen av meg selv på en helt annen måte enn før, på samme vis som dette prosjektet har fått meg til å tenke nytt om hvordan jeg tar bilder.

–⁠ Jeg speiler ikke bare verden, den reflekter også tilbake på meg.