Lærerens favoritt: Kjøs var han studenten på første rad som ble igjen da timen var over. – Jeg tenkte litt sånn: «Hvis jeg skal være her, så må jeg bevise at jeg hører til og da må jeg gjøre det bra.»
Lærerens favoritt: Kjøs var han studenten på første rad som ble igjen da timen var over. –⁠ Jeg tenkte litt sånn: «Hvis jeg skal være her, så må jeg bevise at jeg hører til og da må jeg gjøre det bra.»

Mellom porno­ro­maner og bleieskift

Han spilte i metallband og skrev pornoromaner. Vi tok med oss hele Norges psykolog Peder Kjøs til Blindern for å mimre tilbake til en noe spesiell studietid.

–⁠ Jeg stinket hele tida, sier Peder Kjøs om studietiden idet vi runder kantina på Det samfunnsvitenskapelige fakultet på Blindern. Han tror kantina var verdens siste røykerom.

–⁠ Først tror jeg de prøvde å trenge inn alle røykerne på så lite areal som mulig, så de kom til å dø av seg selv, sier han og peker på et lite liksom-røykerom i kantina.

Men da innendørs røyking sluttet å være kult mot 2000-tallet, og den ene offentlige institusjonen etter den andre fjernet røykerommene, var det harde kamper og skarpe vekslinger mellom universitetet og studentene på Blindern. Til slutt måtte studentene røyke ute. Tenk det.

–⁠ Det satt så sykt langt inne for studentene å slutte å røyke, sier Kjøs.

Det er tydelig at psykologen ikke røykte selv, for han har ikke akkurat mye til overs for 80-tallets røykerom. I hvert fall ikke lukten de avga.

–⁠ Også på utesteder! Det var virkelig en plage. Når jeg kom hjem på natta måtte jeg dusje fordi det stinket så sykt av håret mitt.

Verdens siste røykerom er første stopp med Blindern-guide Peder Kjøs. Du kjenner han kanskje som han rolige, kloke psykologen som prater om kjærlighetssorg og depresjoner på TV, men i dag har han tatt oss med på tur for å snakke om sitt livs mest fantastiske år.

Kultursjokket

Det var en høstdag i 1988, og 20 år gamle Kjøs stod med ærefrykt mellom de fire ruvende byggene på Universitetsplassen. Gutten trasket rundt med langt hår og pannelugg, loppisfrakk og palestinaskjerf. Støvlene var fra militæret. I bagasjen hadde han en kort karriere som både gitarist i metallband og lastebilsjåfør. Han var den første i sin «typiske 70-talls middelklassefamilie fra Sarpsborg», som satte sin fot ved et universitet.

Og det merket han godt.

– Å ha sånn pannelugg og alt det greiene der, det var veldig feil, sier Kjøs.

Blindern-studentene var en egen rase, og man hadde ikke så mye annet valg enn å følge strømmen. Kjøs lot luggen kjapt vokse ut. Palestinaskjerf og boots var derimot innafor. Sekken la han fra seg.

–⁠ Man måtte ha skulderveske i stedet for sekk. Det var veldig viktig. Heller ikke metall var særlig trendy på Blindern på 80-tallet.

–⁠ Den eneste metallen som overlevde var black metal, og de var jo helt idioter med kirkebrenning og de greiene der, sier Kjøs.

Han kastet også det fra seg.

–⁠ Her hørte folk bare på sånn artsy rock eller visesanger, og det skjønte jeg i hvert fall ingenting av.

Men Kjøs syntes Blindern var fantastisk. Han elsket å sitte lange dager på lesesalen i SV-fakultetet der Kinderegg-figurer prydet alle hyllene etter studenter som spist godteri på lesesalen. Også elsket han å ha timer i matematikkbygget i det store auditoriet med overhead og den gamle tavla. For det var «skikkelig sånn universitetsaktig».

PS: Ord blir fattige når gode fotografier finnes. Vil du virkelig se hvordan heavy metal-Kjøs så ut som ung, vil Universitas anbefale et Google-søk med «Witchhammer Peder Kjøs». Et bilde sier mer enn tusen ord.

Elsket det: Kort oppsummert syntes Kjøs at studietiden var fantastisk. Særlig elsket han å ha timer i matematikk- bygget i det store auditoriet med overhead og den gamle tavla. For det var «skikkelig sånn universitetsaktig».
Elsket det: Kort oppsummert syntes Kjøs at studietiden var fantastisk. Særlig elsket han å ha timer i matematikk- bygget i det store auditoriet med overhead og den gamle tavla. For det var «skikkelig sånn universitetsaktig».

Les også: Statskupp på 1-2-3

Babypappa

–⁠ Det var mye provisoriske greier her før. En periode hadde vi antropologi i tyske nazi-brakker. Og ser du der ute? Der sto det en annen brakke, og det var en barnehage, sier Kjøs.

Vi er på vei ut av verdens siste røykerom til et av seminarrommene hvor Kjøs hadde utviklingspsykologi, da han stopper opp og peker på noen benker og trær utenfor Eilert Sundts hus.

For Kjøs husker det godt. Det var første uka på psykologistudiet, og han var 24 år. Da hadde han også blitt far.

–⁠ Det var fint, altså. Å være far og student.

Men rent praktisk var det ikke så ideelt, innrømmer Kjøs. De var to student-foreldre og permisjonsordningene var ikke helt som i dag. Barnehageplasser fikk man heller ikke kastet etter seg.

Før babyen fikk plass i denne omtalte provisoriske brakken, var det én hånd vuggende på barnevogna, og én hånd på pensumboka. Også i forelesninger.

–⁠ Begynte han å hyle, så måtte jeg bare løpe på do.

–⁠ Det var mye provisoriske greier på universitetet før. En periode hadde vi antropologi i tyske nazi-brakker

Foajéfest, dop og kjærligheten

–⁠ Festet du mye?

–⁠ Ikke i Sarpsborg. Da var jeg veldig kontrollfreak og drakk nesten ikke. Men på Blindern fant jeg ut av hvor gøy det var å drikke.

Med en unge som skulle mates, trøstes og legges, ble det derimot ikke mye fest på psykologistudenten.

Dopet du deg?

–⁠ Nei, jeg var veldig bakpå med sånne ting.

–⁠ Hva var den sjukeste festen du var på, da?

Kjøs tenker seg litt om. Vanskelig spørsmål. Han vet ikke.

–⁠ Den foajéfesten hvr jeg møtte Hanne på var veldig bra, da.

Mannen har lengsel i blikket, og det er ikke uten grunn. Fortellingen om hvordan Kjøs møtte sin nåværende kone, gir enhver lyst til å flykte fra dagens Tindervirkelighet og inn til Blindern i 1994.

Et år tidligere hadde barnemoren og Kjøs gått fra hverandre. Det var et «strandet prosjekt», sier Kjøs. Fra da av ble det lange og ensomme kvelder på den lille hybelen på Kringsjå.

Men så: Kjøs hadde tatt et kurs i uttrykksterapi, «et litt merkelig kurs om kunstuttrykk», med folk på tvers av psykologikullet. Nå var det den siste fredagen i semesteret og fest i foajéen på SV-fakultet. En viss Hanne var til stede.

–⁠ Vi fant tonen veldig fort, for vi var ironiske besserwisssere begge to. Også var vi veldig opptatte av faget, ambisiøse, sier Kjøs og ler.

De drakk i takt med følelsen av å føle seg smartere og smartere, kulere og kulere.

–⁠ Hun ble ikke avskrekket av at du hadde barn?

–⁠ Nei, faktisk ikke. Jeg tror hun syntes det var litt uvant og interessant.

Om resten av kjærlighetshistorien sier Kjøs følgende:

–⁠ Så dro vi videre et sted ved Solli plass, og siden det har vi egentlig vært lite borte fra hverandre.

Les også: Vil bare være her og nå: Møt KingSkurkOne

Taco til lunsj, biff til middag

–⁠ Jeg brukte ganske stor del av budsjettet på mat. Pleide å stelle i stand med biff og bakt potet og sånn.

Kjøs har nettopp meldt at han er sulten, og vi trer derfor inn på Tacoteket på Frederikke. Før var det «en liten bule med samme gubbe som jobbet der hele tida», og psykologistudenten var stamkunde.

Nå vil Kjøs teste om 2021-tacoen er like god, og bestiller en taco med kylling, og en med svinenakke. Konklusjonen er slik: Den moderne tacoen er mye freshere enn i gamledager.

–⁠ Den på 90-tallet hadde ikke så mye koriander, og ikke så bra guacamole, og i hvert fall ikke rødløk. Den på 90-tallet var så tung at det var litt sånn Burger King-følelse. Litt sånn «uuhuuuhuu, jeg skal aldri spise igjen», sier Kjøs og mimer at han får frysninger i hele kroppen.

I en jafs: Noe blir bedre med årene - I alle fall tacoen på Tacoteket, skal vi tro Kjøs.
I en jafs: Noe blir bedre med årene - I alle fall tacoen på Tacoteket, skal vi tro Kjøs.

Porno til kvelds

Men du lurer kanskje på hvordan studenten Kjøs hadde råd til burrito til lunsj og biff til middag?

Svaret er prioriteringer, i tillegg til et par deltidsjobber. Han jobbet litt på gamlehjem og skrev noen artikler for Klassekampen. For ikke å glemme karrieren som pornoforfatter.

–⁠ Jeg satt og gjorde det på kveldene. Jeg hadde jo barn og og kunne ikke gå noe sted. Pornoskrivingen var litt for å holde depresjonen borte egentlig.

Inspirert av Bjørneboes Uten en tråd og Boccaccios Dekameronen skrev han flere pornonoveller som han solgte til det erotiske magasinet Cupido. Kjøs sier det var gode 1985-penger. Toppen av pornokarrieren var likevel da han bestemte seg for å skrive en 112-siders roman om nonner i et kloster i middelalderen.

–⁠ Putter du mange damer tett sammen, da blir det trøbbel. Jeg ville pakke alt det fete i én pakke, sier Kjøs og ler.

–⁠ Var den bygget på visse egne fantasier?

–⁠ Nja, det er jo en gammel pornoklisjé, liksom: «Hva foregår bak klosterveggene?»

I løpet av pornokarrieren utviklet han seg, utrolig nok, mye som skribent. Han vil anbefale det til folk som vil trene seg på skrivekunstens komposisjon.

–⁠ Det er det som er fint med porno, og det er derfor du burde øve deg på det. Man er nødt til å interessere leseren, men samtidig holde litt igjen. Du vil jo ikke at folk ejakulerer på første setning liksom.

–⁠ Har du et utdrag fra denne? Det hadde vært veldig gøy å lese.

–⁠ Da må du nok tråle ned til antikvaren. Og nei, det hadde ikke vært gøy å lese. Den er veldig forutsigbar. Du vet stort sett hva du får.

–⁠ Jeg må innrømme at jeg aldri har lest en nonnepornobok, så du skal ikke være så sikker på det...

–⁠ Du har ikke det, nei. Okei, men hvis du først skal lese en, så er den kanskje representativ.

–⁠ Hva er den drøyeste scenen i boka?

–⁠ Nei, det er på slutten, ikke sant, hehe. Og jeg kan jo ikke avsløre slutten.

Spist er spist, og Peder Kjøs må snart tre ut av rollen som Blindern-guide. Men før det, etterlyser Universitas' fotograf et par bilder av Kjøs hvor han ikke ser så alvorlig ut.

–⁠ Man er nødt til å holde på interessen og samtidig holde litt igjen. Du vil jo ikke at folk ejakulerer på første setning

Han setter seg ned foran et blomsterbed med sitt lange hår, ikke pannelugg, og skulderveske, for all del ikke sekk. Sammen med en strikket genser er det ikke vanskelig å se for seg 20 år gamle Kjøs fra Sarpsborg, vandrende på den store Universitetsplassen i 1988.

Og nå må vi få Kjøs til å le. Finne på en vits. Sånn for fotoets skyld.

–⁠ Du får sketsje det første kapitlet til din første pornoroman, sier han.

–⁠ Kan ikke du sketsje din?

–⁠ Jeg tror jeg ler bedre hvis du gjør det. Ellers må jeg le av mine egne vitser. og det er jo ikke noe gøy.

Les også: Din guide til hovedstaden