Mellom stillhet og stimuli

— Jeg tror musikken har en veldig viktig funksjon, særlig i vanskelige tider eller krisetilstander. For den minner oss på det menneskelige fellesskapet, forklarer Are Brean.

Mannen har flere hatter: førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole, forfatter, lege, nevrolog og sjefredaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening. Men i dag er det ikke hatt, men hjelm han har på seg, når Brean kommer syklende til møtet med Universitas i Frognerparken.

Les også om den stille klimaprotesten: –⁠ Vi kan ikke ødelegge naturen uten å ødelegge oss selv.

Et følelsesspråk

Og det kan se ut til at Brean har et poeng. En studie utført av forskere ved tre australske universiteter tyder nemlig på at musikk har hatt en positiv effekt på studenter under pandemien. I studien undersøkte forskerne hvordan bruken av ulike medier, som tv, musikk og sosiale medier, påvirket livskvaliteten til studenter under nedstengning.

Resultatene viste at der deltakerne svarte at de lyttet mer til musikk enn vanlig, meldte de også om økt livskvalitet. Det motsatte skjedde der de rapporterte om økt bruk av video, serier eller tv.

— Fjernsynets hovedsakelige kognitive innhold, tanke-innhold, er mindre emosjonelt aktiverende. Man blir ikke like påvirket av det, forklarer Brean når Universitas spør om hans tanker rundt studien.

— Men musikken er vårt andre lyd-kommunikasjonssystem, og det er et emosjonelt kommunikasjonssystem som kommuniserer emosjoner direkte, uten å gå veien via språket, legger han til.

Faktisk er det slik at musikken uten ord til og med er mer emosjonelt effektfull enn musikken med ord. Brean forklarer at ingen egentlig vet helt hvorfor det er slik, men at hjerneskanninger kan tyde på at musikk med ord tar veien gjennom språkanalyse-senteret i hjernen, noe som kan forsinke den emosjonelle responsen.

— En annen ting er at når vi hører musikk vi oppfatter som menneskeskapt, aktiverer vi de samme hjernestrukturene som er aktive mens vi faktisk er i interaksjon med andre mennesker, forklarer Brean.

— Vi begynner altså å analysere med én gang vi hører musikk; hva vil musikeren, eller komponisten? Hva er emosjonen i dette? Det blir en måte å ha en indirekte kontakt med andre mennesker på.

Boks-musikken

Live Schau (23) presser ned tangenter på et ørlite keyboard koblet til en pc. Ved hjelp av et program kan hun endre lyden som strømmer ut av høyttaleren. Den går fra mørk og dyp til en harmonisk melodi.

Schau har vokst opp med musikken. I dag tar hun en master i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO) og spiller i band på fritiden.

— Musikken er en så stor del av hverdagen og den verdenen vi lever i. Den kan ha en så stor betydning for det individuelle, men også på et større samfunnsnivå, sier Schau.

I bandet Von August akkompagnerer hun de elektroniske rytmene med sin fløyelsmyke stemme. Og litt fløyelsmyk er hun selv også, der hun danser med hendene for å illustrere når hun snakker, og ler med en rund og mild latter.

Det siste året har hun og bandet, som de fleste andre musikere, tilbrakt i studio. Schau beskriver det som «helt greit», men legger ikke skjul på at hun savner opplevelsen av å både lytte og spille live.

— Det sosiale aspektet ved musikk er ikke fullstendig borte, men man tar jo bort den «høre på musikk sammen med andre i rommet»-følelsen, sier hun.

Og hvordan er det egentlig med den musikken som kun eksisterer på telefonene våre, den vi ikke kan se, men som vi har hørt så mye på i det siste året? Brean forteller at det er forsket på akkurat dette.

— I en studie fikk forsøkspersonene i den første gruppen se en strykekvartett spille, men ikke høre dem. Den andre gruppen fikk høre dem, men ikke se dem. Den tredje fikk både se strykekvartetten og høre dem spille. Og den klart mest emosjonelt aktiverende betingelsen var den hvor man både fikk se og høre musikerne, forklarer Brean før han konkluderer:

— Så den, kall det bokse-musikken, den du bare får inn i øret uten at du har noe visuelt forhold til den, virker nok mindre emosjonelt aktiverende enn «the real thing» som man får oppleve på konsert.

Stillhet mellom linjene

Og «the real thing» er vi mange som lengter etter. Det siste året har åpnet opp for en roligere tilværelse, på både godt og vondt. Men hva med stillheten, i det som føles som et uhyre stille år? Burde vi ha sluppet den mer til?

Olga Lehmann er klinisk psykolog og har en doktorgrad i kulturell psykologi fra NTNU. Hun forklarer at stillheten kan være ekstra skremmende i et år som dette.

— Pandemien har forsterket vår persepsjon av usikkerhet. Stillheten forsterker i tillegg usikkerheten i oss selv, så derfor er det ikke rart at vi har et behov for å distrahere eller underholde oss selv i en tid som denne, forklarer Lehmann.

Selv om Lehmanns kjepphest er stillheten, betyr ikke det nødvendigvis at hun ser stillheten som kontrast til musikken.

— Ser du på et ark med noter, så ser du at stillhet er en stor del av musikken. Om du bare har lyd, har du verken harmoni eller rytme. Da blir det kaos, forklarer Lehmann.

Men det behøver heller ikke å være noe galt i det å bruke musikken som distraksjon, ifølge Lehmann. Når hun skal skrive, liker hun for eksempel selv å lytte til pianomusikk.

— Det musikken da hjelper meg med, er å finne stillhet inne i meg selv, forteller hun.

— Og det har litt med forståelsen av stillhet å gjøre, for stillheten er ikke noe som er svart eller hvitt, inn eller ut. Opplevelsen av stillhet er veldig kompleks, akkurat som hjernen vår er veldig kompleks.

Mer strømming

Ifølge Lehmann finnes det ikke noe man kan kalle «pure silence». Lydene er alltid der, og om du sitter i et stille rom, vil du mest sannsynlig bli oppmerksom på lyder du ikke visste du kunne høre engang. Som lyden av dine egne øyevipper når du blunker.

Schau gjør seg samme refleksjon og forteller om et prosjekt hun hadde på studiene hvor studentene skulle loggføre lyder de hørte gjennom dagen. Gjennom prosjektet ble hun oppmerksom på hvor mye lyd vi eksponeres for, helt ubevisst.

— Musikken gir oss jo en form for kontroll, ved at vi kan velge lyden selv, sier hun.

Og tallene som nettopp ble offentliggjort fra SSBs Mediebarometer for 2020, viser til nettopp en slik tendens. Enten hadde vi i koronaåret et økt behov for kontroll, eller så har vi bare kjedet oss. Uansett har vårt konsum av mediebasert stimuli økt.

— Vi ser er en generelt økt mediebruk i 2020, både av nyheter og av underholdning, forteller statistikkansvarlig for Norsk mediebarometer Emma Schiro.

Det er særlig strømming av video som skiller seg ut i statistikken. I 2019 så 43 prosent av nordmenn på video- og filmmedier en gjennomsnittsdag, mens i 2020 økte dette tallet til 51 prosent.

— Det er nok fordi flere har vært hjemme. Spesielt på lørdager og i desember økte strømmetiden, forteller Schiro.

Musikk har ikke gjort et like stort inntog som underholdningsform i koronaåret, og bruken av lyd-medier økte kanskje overraskende med bare én prosent fra 2019 til 2020. Men noen av lyttevanene endret seg likevel.

— Det er bittelitt flere som har lyttet til musikk, men det er også slik at de som lytter, har lyttet lenger i 2020, forteller Schiro før hun legger til:

— Økt lyttetid har skjedd både i hverdagene og i helgene. Spesielt i ukedagene er det nok flere som har hørt på musikk mens de har jobbet eller studert.

Det er også verdt å merke seg at aldersgruppen de fleste studenter befinner seg i, troner statistikken når det kommer til lydbruk. Mens 57 prosent av den generelle befolkningen lyttet til lydmedier en gjennomsnittsdag i 2020, var det 87 prosent i aldersgruppen 20—24 som gjorde det samme. I denne aldersgruppen har også lyttetiden økt fra omtrent en halvtime i 2019 til omtrent to og en halv time i 2020.

Les også anmeldelsen av Misty Coasts nyeste album: En tåkete drøm.

Naturlig å frykte stillheten

— Vi er redd for stillhet, men det er ikke stillhetens skyld, mener Lehmann.

— Stillhet er ikke et tomt rom, men et rom hvor man kan dele følelser og emosjoner. Det er også grunnen til at vi frykter stillheten, for vi er ikke vant til å være med følelsene våre, eller bruke informasjonen som følelsene gir oss.

Hun forklarer at det er helt naturlig å frykte stillheten, og at frykten faktisk har et opphav i evolusjonen. Den representerer usikkerhet og muligheter, noe som får oss til å kjenne på en følelse av ubehag og frykt.

— Det stillheten gjør med oss, er at den gjør oss oppmerksom på en usikkerhet. Si at du hører på musikk, så stopper plutselig musikken og det blir helt stille, da begynner vi med én gang å lure på: «Hva skjer nå?» «Hva er det neste?» forteller Lehmann.

— Men så er usikkerhet en del av livet, og den kan lære oss mye.

Hun anbefaler derfor å øve seg litt på å tolerere ubehaget av stillheten.

— For studenter anbefaler jeg å ta pauser. Men det de fleste gjør når de tar pauser i dag, er at de tar frem mobilen, og det er ikke det jeg mener med en pause, sier hun.

Med en pause mener Lehmann «small moments of not doing», forteller hun. Og ambisjonene trenger heller ikke være så høye, for de av oss som ønsker å øve på stillheten:

— Det er bedre at du tar fem til ti minutter med «moments of not doing» om dagen for å komme i gang, enn at du venter til du kan dra til Bali på meditasjonskurs.

Og Lehmann mener at disse små minuttene med stillhet i hverdagen kan gi store effekter på mennesket og tilstedeværelsen.

— Vi kan bruke stillheten til å bli mer kjent med oss selv: hvem vi er, og hvem vi kan bli. Stoppe litt opp og ta det mer med ro. Det kan føles skummelt, men det trenger ikke å være farlig.

Det store hamskiftet

Brean tar sykkelen under armen og bærer den med seg oppover mot monolitten.

— Sist gang jeg ble intervjuet av Universitas, var jeg student selv, faktisk. Ja, nei, det er ikke tretti år siden, men jeg tror ikke det var dere jeg ble intervjuet av, for å si det sånn, sier Brean og smiler.

Det vrimler av mennesker i Frognerparken, og det kan se ut som at det er solen som har lokket oslofolket ut av vinterens særdeles isolerte dvale.

Sakte, men sikkert skifter vi ham. Snart skal vi forhåpentligvis ut av joggebuksene, hettegenserne, Zoom og Teams og inn i den virkelige verdenen igjen. Sinnataggen slipper heller ikke unna, for i dag spyles og skubbes Vigelands verk med små børster i alle kriker og kroker.

— Jeg tror ikke det kan bli for mye lyd og musikk, men jeg tror vi trenger stillheten av og til. Både alene og sammen, sier Brean.

— Så vet man for eksempel at aggressiv musikk gjør folk mer aggressive. Det er det forsket på. Så på den måten kan musikken bli destruktiv.

Musikk som medisin

Det kan virke som om musikken nærmest har magiske virkninger, både når vi lytter aktivt, og når musikken bare «er der».

— Det viser seg for eksempel at om man spiller musikk i operasjonssalen mens pasienten er i narkose, får pasienten mindre smerter etterpå og behøver dermed mindre smertestillende, forteller Brean.

Det er nettopp denne effekten musikkvitenskap-studenten Iver Nordli (22) synes er så interessant. I likhet med Schau studerer han ved UiO og har også drevet med musikken hele livet.

— Musikken angriper så mange forskjellige følelser i oss, og det synes jeg er veldig spennende, forteller han.

Musikkterapi som fagfelt er et studium av forholdet mellom musikk og helse — et fagfelt Nordli har fått øynene opp for, da han selv har sett hvilken effekt musikken kan ha.

— Jeg har en mormor som begynner å bli litt dement, forteller Nordli og fortsetter:

— Jeg pleide å spille mye piano for henne da jeg var yngre, og når jeg i dag spiller et stykke som hun kjenner godt, kan jeg se at det er noe som våkner i henne.

I tillegg bruker han musikken som en slags bearbeidende kraft selv.

— Det å ha hatt muligheten til å uttrykke følelser gjennom musikken har hatt mye å si. Når jeg er lei meg, pleier jeg for eksempel å skrive låter, forteller Nordli.

Mozart-effekten

Nordli tilpasser musikken han hører på, etter sinnsstemningen han er i, og det kan dermed være stor variasjon i hvilke sjangre han lytter til fra dag til dag.

— Er jeg avslappet og rolig, er det mye avslappet jazz og lo-fi hiphop det går i. Er det en dag hvor jeg er veldig aktiv og har mye energi, liker jeg å ta meg en løpetur, og da hører jeg gjerne på rock. Jeg er veldig glad i å løpe til rock, få ut litt sinne og frustrasjon, forteller Nordli.

Brean forklarer at det ikke er mulig å gi noe klart svar på hvilke sjangre man bør lytte til, men forteller om et allment fenomen som kan forklare valgene Nordli tar.

— Selv om musikk er veldig individuelt, er det noen fellestrekk. Slik som at musikk med en grunnrytme under 60—70 slag i minuttet, som er hvilepulsen til de fleste av oss, roer oss ned. Mens musikk som har en høyere grunnrytme, aktiverer oss.

Og musikken har flere bruksområder. Mange har sikkert hørt om den mye omtalte Mozart-effekten. Fysikeren Gordon Shaw og kognisjonsforskeren Frances Rauschner mente å kunne dokumentere at studenter som hadde hørt på Mozart, ble flinkere til å gjenkjenne mønstre.

Studien er tilbakevist for lenge siden, men ifølge Brean ligger det kanskje noe i undersøkelsen fra 90-tallet likevel:

— Det har blitt gjort en del replikasjonsstudier, men med andre typer musikk. Da fant man faktisk en slik Mozart-effekt, men den oppsto når forskningspersonene lyttet til sin favorittmusikk. Det kunne være alt fra hiphop til klassisk, så effekten har sannsynligvis ingenting med Mozart å gjøre, forklarer Brean.

Men selv om musikken ser ut til å kunne gjøre underverker, har hjernen sine begrensninger. Om man er en av dem som liker å pløye pensum til musikk, kan det derfor være lurt å ta Breans avsluttende tips til betraktning.

— Noe tyder på at det kan være en fordel å lytte til musikk når man arbeider, men bare dersom man lytter til musikk man kjenner veldig godt, forteller han.

— Hvis ikke tar det opp for mye av oppmerksomheten vår, og den er veldig begrenset.

Les også om Gunerius og Verdensvevens debutplate: Helt psykt.