– Hypp på å bryte alle reglene

– Etter ungdomsskolen var jeg sykt lei, fordi jeg var litt ordblind, og aldri har vært så god til å skrive, sier Nikolai Gyllenhammar.

Den praktisk orienterte Oslogutten tok derfor fagbrev som bilmekaniker, før turen videre bar til USA for å kjøre snowboard. Tilbake i gamlelandet ville han ta mer utdannelse, men først måtte han en tur på skolebenken for å ta opp fag.

Gyllenhammar har alltid endt opp med å gjøre noe annet enn det studievalget tilsier. Etter fem og et halvt år på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo lever han i dag som kunstner.

Kunstnerlivet til Nikolai og Broslo makkeren Jonny Hurts er foreviget på TV2-Sumo. I tv-serien følger vi dem gjennom et pandemibetont 2020. Men blant avlyste kunstutstillinger og vannlekkasje i studioet, fikk de klemt inn både motefest, blind dates og «Street Meet».

Les også om studietiden til Dag Solstad: –Jeg mislikte mesteparten.

Universitas får en omvisning i studioet på Fornebu, eller Californebu, som det står på et skilt utenfor. Kunsten som pryder lokalene er fargerik og ofte med et naivt uttrykk, blant annet inspirert av tegneserier, reklame, graffiti og motorsport.

– Jeg tror grunnen til at jeg skilte meg ut på opptaksprøven til AHO var at jeg hadde med meg svære fargetusjer og graffitiutstyr, mens alle andre tegnet med svart penn og blyant, sier Gyllenhammar.

Studietiden på AHO var preget av trangen til å skille seg ut:

– Jeg var hypp på å prøve å bryte alle reglene.

Tidligere har AHO-studenter fortalt om arbeidspress blant annet gjennom en Instagram-konto, og Gyllenhammar legger heller ikke skjul på at man må jobbe hardt som arkitektstudent.

– Det er et studie du må gå all in i, men det var sykt gøy, sier han.

Han tror at arbeidspresset på studiet henger sammen med måten arkitekter jobber på.

– Det er ikke noe rett eller galt svar, det er ikke et regnestykke. Det er et kreativt tankegods som du skal overbevise noen andre om. Derfor krever det at du har hatt en energisk tilnærming til det, og at det er gjennomarbeidet.

Skippertak fungerer med andre ord dårlig.

Sin egen tilnærming til arkitektur beskriver Gyllenhammar som kunstnerisk og eksperimentell, og han meldte seg derfor tidlig av kjøret om å tilbringe flest timer på tegnesalen.

– Jeg brukte tiden på å finne nye kreative tankegods om hvordan rom kan være annerledes og hvordan utformingen av rommet kan oppfordre menneskene som er der til å oppføre seg annerledes. Det var det jeg ville jobbe med, og da var det ikke det å tegne ut i detalj som var det viktigste, forteller han.

Han ville bryte med normene for hva som er bra arkitektur. Det kunne til tider gjøre det vanskelig å diskutere prosjekter med professorene ved skolen, så han kjørte ofte sitt eget løp, men ikke uten en ubetydelig fallhøyde.

– Hvis du ikke har bedt om hjelp, og du leverer noe dårlig, så får du full slakt ikke sant, sier Gyllenhammar og ler.

– Falt det noen gang tilbake på deg?

– Det gikk stort sett bra. Men semesteret jeg skulle jobbe med masteroppgaven hadde jeg en anerkjent og flink arkitekt som veileder. Vi hadde sykt forskjellig synspunkt på arkitektur, og begynte semesteret med en skikkelig krangel.

– Vi hadde så dårlig kjemi, og han var klar for å ta meg på gjennomgangen. Jeg var veldig usikker på hvordan det kom til å gå, men det endte faktisk med at jeg fikk den beste kritikken jeg noen gang har fått.

I løpet av halvtimen vi har i studioet kommer det flere folk innom, og det er tydelig at det er åpen dør i industribygget på Fornebu. I andre etasje har de også et musikkstudio der venner kan komme for å lage musikk.

Ved siden av studiene likte Gyllenhammar å gjøre alt det han beskriver som litt farlig, som å kjøre snowboard og motorcross. Det var også i snowboardmiljøet at han ble kjent med Jonny Hurts. Å gå på klubben er derimot det verste han vet.

– Da jeg gikk på AHO fikk jeg kallenavnet Houdini, fordi jeg alltid forsvant på skolefestene.

Han var en sosial student, dukket alltid opp, drakk noen pils, men som Askepott forsvant han da klokka slo tolv.

– Jeg liker day party, det er bedre for meg. Jeg blir så trøtt på natta.

Studieårene er et tilbakelagt kapittel, men Gyllenhammar har leflet med tanken om å vende tilbake for å ta en doktorgrad. Nå er han medeier i et lite arkitektkontor, men vier mesteparten av tiden sin til kunsten enn så lenge.

– Jeg er interessert i den grensesprengende og kompromissløse arkitekturen, den får du sjelden lov til å realisere som nyutdannet arkitekt, sier han.

Planen til Gyllenhammar er derfor å bli så anerkjent som kunstner, at han også skal få fritt spillerom som arkitekt.

– Til slutt, hvis du blir det man kaller for en starchitect, en stjernearkitekt ikke sant, da kommer plutselig alle kundene til deg og sier du får carte blanche.

– Jeg prøver å skippe den tunge veien hvor du må sitte og grinde på arkitektkontoret, og hoppe rett på starchitect-delen.

Les også om studenten bak «Afffir­ma­tions»: –⁠ Snart vil alle se at dette her er fremtiden.