Tre veier til forfatterdrømmen

Bokeventyret til Sunniva M. Roligheten startet allerede som 16-åring da hun vant Ambjørnsenprisen i Larvik. Som prisvinner ble hun blant annet belønnet med e-postadressen til forfatteren Ingvar Ambjørnsen og sto dermed fritt til å be om skriveråd fra forfatteren. Det fikk hun, og nå, fem år senere, debuterer tyveåringen med romanen Når alt er av papir.

– Jeg har drømt om det å bli forfatter siden jeg var ganske liten, men det er jo også veldig skummelt å si høyt, så jeg har vel aldri innrømmet det for meg selv, forteller den unge debutanten.

Etter at Roligheten gikk ut av videregående for to år siden, har hun jobbet med Operasjon dagsverk på fulltid. Fra våren 2020 ledet hun hovedkomiteen, og utover høsten tok hun samtidig sine ti første – og hittil eneste – studiepoeng på høyere utdanning.

Likevel har hun også funnet tid til å skrive en roman.

– Jeg tror ikke det ville gått uten korona. Det har vært så begrenset hva man kan finne på, at det ikke har vært noen distraksjoner fra å skrive, forteller hun.

En fot inn i miljøet

Ingvar Ambjørnsen anbefalte tenåringen å lese og skrive mer. Det gjorde hun. Han tipset henne også om å ta kontakt med sin nåværende forlegger i Cappelen Damm, for å få sende inn bidrag til antologien Signaler, som er forlagets årlige debutantologi der ferske skrivetalenter får muligheten til å se sine tekster på trykk side om side med etablerte forfattere. Med Rolighetens bidrag til antologien i 2017 ble spirene sådd til romanen hun snart kan holde i hendene.

– Jeg føler jo at jeg har hatt litt flaks, sier Roligheten og ler.

Men det skal også en god del talent til for å debutere før man har fylt 21 år. Og hun forteller at oppfølgingen etter at hun vant Ambjørnsenprisen, har vært essensiell.

– At jeg fikk den prisen og anerkjennelsen som såpass ung, var veldig motiverende og ga meg en tillit til at det jeg driver med, ikke bare er surr, legger hun til.

Bidraget til Signaler het «Biologilekse» og var bygget opp som et notat. Boken hun nå gir ut, Når alt er av papir, er bygd opp på samme måte. Å åpne boken er som å gå tilbake til videregående og leksene sine, mener Roligheten.

Ifølge henne selv handler debuten om et søskenforhold, om minner, om behovet man har for å finne ut hvem man er, og om hvordan virkeligheten fungerer som ung. Vi følger oppveksten til et søskenpar, og gjennom deres fire øyne får vi et innblikk i hvordan minner preger synet på verden senere i livet.

– Man får så mye input gjennom oppveksten og tillegger minner en etos, men mye av det man husker, er jo ikke sant, sier Roligheten.

Les også: Medisinstudenter lager podcast: – Et opprør mot hva folkehelsen har blitt.

Krevende arbeid

I slutten av februar fortalte flere norske forleggere Klassekampen om en stor økning i innsendte bokmanus under koronåret 2020. Hos Rolighetens forlag, Cappelen Damm, lå økningen på omtrent 40 prosent, ifølge redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur John Erik Riley. Han peker blant annet på et større refleksjonbehov i befolkningen og at mange har blitt permitterte, som årsaker til den voldsomme økningen.

Hvor stor andel av manusene som kom fra en debutants penn, har ikke Riley oversikt over. Men selv om den vanlige debutalderen for forfattere fortsatt ligger på rundt tretti, ser han likevel tegn til at det er ere unge som får forfatterdrømmen oppfylt.

– Dette går nok litt i bølger, og vi har ikke gjort noe anslag på alderen blant våre debutanter. Men vi har selvsagt også noen som er veldig unge, og mange av dem kommer nå det neste året. Så det kan godt være at det er i ferd med å skje noe, sier han.

Riley er heller ikke fremmed for at vi i tiden fremover vil høre mye fra den såkalte koronagenerasjonen og hvilke tanker de gjør seg om å ha levd i en krisetid.

– Jeg tror vi vil se en del refleksjoner om hva det vil si å være en del av et samfunn, om hvordan det er å være ung, og kanskje student, i en slik situasjon.

– Kan du si litt om prosessen fra antatt manus til ferdig bok?

– Først og fremst er det viktig å si at det alltid ligger mye mer arbeid bak en bokutgivelse enn det folk kanskje tror, svarer Riley, men presiserer at dette ikke gjelder bare for debutanter.

– Snarere er det gjerne slik at debutantene har et tydelig og klart prosjekt, og ofte kan det være vanskeligere å skrive den andre eller tredje boken, sier Riley og legger til:

– Men fasit er at det ligger mye arbeid bak. Det kan handle om dramaturgien i teksten, rekkefølgen på kapitler og andre ting som utenforstående kanskje ikke tenker så mye over.

Da veilederen ble redaktør

26 år gamle Ebba Schjølberg Eiring debuterte i februar i år med romanen Alt er OK, utgitt på Flamme Forlag. Boken følger en jente som drar på utveksling til USA, og bygger på mange måter på Schjølbergs egen videregåendeutveksling til Oklahoma.

– Det er så som skjer mye i den alderen. Man utvikler seg mye, og det liker jeg å skrive om, forteller Eiring.

– Den «coming of age»-tematikken er så spennende og akkurat hva jeg likte å lese om som yngre.

Eiring forteller at hun startet på arbeidet med debutromanen for nøyaktig et år siden. Boken sprang ut av en bacheloroppgave på tekst- og skribent-studiet på Westerdals, og skriveprosessen skjøt for alvor fart i de dagene da hele Norge stengte ned.

– De tre første dagene skrev jeg faktisk en tredjedel av boken, sier hun.

Dagen etter at hun fikk tilbakemelding på bacheloroppgaven, ringte telefonen. Det var Eirings veileder som spurte om hun ville skrive ut prosjektet til en roman for Flamme forlag, der han selv er redaktør. Slik ble veilederen forlegger, og den nyutdannede forfatteren satt med arbeidskontrakt, utgivelse i horisonten og ikke minst: en fot innenfor.

26-åringen har riktignok hatt en litt lengre vei inn til signert bokkontrakt enn Roligheten. Før tekststudiene på Westerdals studerte hun utviklingsstudier og sosiologi, og hun har også erfaring som journalist i Universitas. Men Eiring er glad for at hun kunne nyte erfaringene med det å være student før hun tok fatt på skrivingen.

–Noen er jo klare for å gi ut bok når de er 19 eller 20 ,men jeg hadde nok ikke vært klar for det som 20-åring. Jeg tror man må ha noe interessant å si om verden som forfatter, og det hadde ikke jeg da, sier hun og ler.

Unge inntrykk

De kulturelle forskjellene i det vidstrakte USA gjorde et sterkt inntrykk på Eiring, og erfaringene fra møtet med en sterkt religiøs familie i Oklahoma danner et viktig bakteppe for Alt er OK.

– Etter du var har vært på utveksling, spør jo folk om hvordan du har hatt det, men det kan man umulig sammenfatte i én setning. Så dette er en skildring av hvordan det kan oppleves å flytte til en annen kultur og finne seg til rette i et fremmed miljø der man merker at man ikke hører hjemme, sier Eiring.

I romanen kastes hovedkarakteren, som er liberal og ateist, inn i et strengt religiøst miljø der synet på homofili, rasisme, Gud og religion er annerledes enn hva hun er vant med hjemmefra.

–Mange av disse observasjonene har jeg ikke klart å reflektere over før nå, i årene etter, forteller Eiring.

Selv om hun i sin roman skildrer livet til en jente i slutten av tenårene, mener hun erfaringene fra begynnelsen av 20-årene er vel så viktige for hvordan du formes som menneske.

– Mange flytter jo ikke ut før uti tyveårene og har den første «hjemmefra-følelsen» da. Kanskje derfor vil flere eldre også kunne kjenne seg igjen i historien, tror hun.

Velkjent tematikk

Marta Norheim er litteraturkritiker i NRK og har fulgt den norske bokbransjen gjennom mange tiår som kulturjournalist i kanalen. Hun peker på at det tidligere har vært vanlig å begynne sitt forfatterskap med nettopp en oppvekstskildring, men at det med tiden har kommet andre tematikker inn i bildet blant debutantene. Slik sett beveger både Roligheten og Eiring seg noe mot strømmen.

– Som kritiker ser jeg ikke noe i veien for at det legges mindre vekt på barndommen, uten at det er ment å være noen polemikk fra min side. Jeg tenker heller det er fint med en stor variasjon innenfor det som produseres, sier hun og legger til:

– Det er ofte mer krevende å gå løs på et mye omskrevet tema, men det er slett ikke umulig å få det til.

Norheim ser også en tendens til at flere kvinnelige debutanter har trengt gjennom det trange forfatternåløyet de siste årene.

– Men litterære tendenser er litt som en forkjølelse: Det går gjerne en stund før du merker at du har den. Mitt inntrykk er at dette er noe som har pågått i noen år nå, sier hun.

Ut av akademia og inn i poesien

Karoline Brændjord debuterte i oktober i fjor med diktsamlingen Jeg vil våkne til verden, en diktsamling som kretser rundt en mors selvmord, en datters sorg og et forsøk på å forsone seg med tapet. For sine dikt ble Brændjord belønnet med kritikerprisen for 2020, og denne uken ble hun tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris. At hun på et tidspunkt skulle ende opp som poet, var likevel svært tilfeldig.

– Jeg synes lyrikk har vært så internt og noe jeg ikke helt forsto, jeg tenkte egentlig at jeg skulle jobbe i en idealistisk organisasjon, forteller Brændjord.

Les også anmeldelsen av Torbjørn Oppedals Leker: Kjente leker i fremmed form.

Brændjords studerte sosialantropologi ved UiO og trodde at akademia var det rette for henne. Da hun startet på det siste året av bacheloren, begynte imidlertid skrivegleden for lyrikk, og hun søkte seg til skrive- kunstakademiet i Bergen.

– Jeg søkte fordi jeg ville se om jeg var god nok, og hadde vel ingen reelle planer om å begynne.

Da hun kom inn, sto hun plutselig overfor to valg: reise til Romania for å skrive master om jødisk kulturarv, eller reise til Bergen for å gå på skrivekunstakademiet.

– Jeg var ikke helt klar for å flytte til Romania og lære meg rumensk, så det føltes litt tryggere å ytte til Bergen, sier Brændjord lattermildt.

Skrivekunstakademiet i Bergen blir regnet som landets kanskje viktigste forfatterhøyskole. Blant høyskolens tidligere studenter finner vi navn som Agnes Ravatn, Olaug Nilssen og Karl Ove Knausgård. Høyskolen er også en viktig rekrutteringsplattform for forlagene, noe Brændjord selv fikk erfare.

– På akademiet gir klassene ut en årlig antologi, og her er det tradisjon for at forleggere og redaktører kikker med et ekstra blikk etter talenter.

Bidraget til Brændjord ble plukket opp av hennes nåværende redaktør i Kolon forlag, og ballen begynte å rulle mot en diktsamling.

– Noe av det viktigste med akademiet var å komme inn i et forfattermiljø, et miljø jeg trives veldig godt i og føler meg hjemme i.

Et håndverk som må læres

At mange debutanter har bakgrunn fra en forfatterhøyskole, har også Marta Norheim i NRK merket seg.

– Det finnes mange slike tilbud om dagen, og jeg tenker det er bra for skrivingen, siden dette også er et håndverk som må læres.

Norheim får støtte fra Riley, som trekker frem to fordeler ved å ta en forfatterutdanning.

– For det første får du muligheten til å jobbe halvprofesjonelt med tekst under studiet. For det andre krever det et visst talent for å komme inn på et slikt tekststudium, og da kan det jo godt være at de hadde endt opp med å skrive uansett, sier han.

For Norheims del er det likevel et poeng at noe kan gå tapt hvis forfatteryrket blir for profesjonalisert.

– Samtidig går det an å savne debutanter som har helt andre livserfaringer, en slags samtidsvariant av ungdomme- ne som for en generasjon eller tre siden stakk til sjøs i 15-års- alderen og hadde en helt annen dannelsesreise enn den du får av å lese bøker og gå på forfatterhøyskole, sier hun.

En ungdomsdrøm om forfatterskap

Brændjord forteller at hun aldri hadde noen målrettet plan om å bli forfatter, på tross av en vag ungdomsdrøm som mange nok vil kjenne seg igjen i.

– Jeg husker at jeg i niende klasse skrev jeg ville bli filosof, musiker, forsker eller forfatter, men jeg gjorde jo ikke noe innsats for å peile meg inn på noen av delene, sier hun og ler.

Likevel er hun glad for nå å ha fulgt den veien og ser mange likheter med antropologistudiet, der hun også fikk utforske språkinteressen, riktignok på en litt annen måte.

– Jeg har alltid vært en dagdrømmer, så det gir mer mening at jeg skulle skrive dikt enn være en akademiker i et hamsterhjul.

– Jeg vil ikke si at dette er endelig, men jeg føler jeg har havnet på riktig hylle. Det føles som om det gir veldig mening at jeg skal skrive dikt, forteller hun.

Debutsamlingen bygger på Brændjords erfaringer med å miste sin biologiske mor, som hun ikke har noen minner om. Det var ikke før hun var 23 år og studerte på Blindern, at hun tok kontakt med sin biologiske familie.

Da hun tok kontakt med familien, fant hun ut at hennes biologiske mor hadde begått selvmord. Hun forteller at dette tok mye plass i livet hennes i årene som fulgte.

– Jeg tror ikke jeg ville følt at jeg kunne skrive en bok om selvmord hvis jeg ikke hadde en nærhet til det, selv om det også er en avstand der.

Diktsamlingen har blitt godt tatt imot, og Brændjord har fått mye oppmerksomhet siden oktober i fjor. Mesteparten har, i tidens ånd, den siste tiden vært digital. Dermed har hun ikke fått føle suksessen like mye på kroppen som hun ellers ville. I et vanlig år ville det vært middager med forlaget og ikke minst taler og pressekorps på prisutdelinger.

– Jeg er nok litt lettet også, for jeg syns store forsamlinger er litt skremmende. Så jeg er litt glad for å ha det rolig og skjermet, for jeg trodde at slippet skulle være slutten på min litt innadvendte periode. Men det ble jo bare mer av det samme, forteller hun.

Viktig å våge

Riley råder alle som bærer på en forfatterdrøm, til å teste ut materialet sitt for venner og kolleger før man sender inn et manus til forlagene.

– Så må man heller ikke glemme å lese og se på hvordan andre gjør det. Her er det mye lærdom å hente. Les, la deg inspirere, våg å prøve og feile en stund før du sender inn.

– Aller viktigst er det nok å komme dithen at du ser at det du skriver ikke bare er en vei inn mot noe, men begynner å likne et helhetlig prosjekt, avslutter han.