Møt kvinnene som styrer UiO

I 1990 ble Turid Karlsen Seim (1945–2016) valgt inn som første kvinnelige dekan ved Universitetet i Oslo (UiO). Siden da har kvinnelige akademikere sakte, men sikkert gått inn i lederstillingene ved universitetet, og i år fyller de seks av åtte plasser i dekanteamet. Like før mutantviruset forviste både ansatte og studenter fra campus, ble Universitas kalt inn på dekanens kontor. På agendaen stod spørsmål om likestilling i akademia, kvinnelig ledelse i sektoren – og mye annet.

I den første dekans fotspor: Aud V. Tønnessen – Det teologiske fakultet

30 år etter at Turid Karlsen Seim ble den første kvinnelige dekanen ved UiO, ledes Det teologiske fakultetet (TF) stadig av en kvinnelig forsker. Aud V. Tønnessen er professor i kirkehistorie, medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og har vært øverste leder ved TF siden 2015. Ifølge Tønnessen var det ingen selvfølge at TF skulle bli det første fakultetet som fikk en kvinnelig leder i 1990.

– TF hadde på ingen måte ledet an i likestillingsarbeidet frem til da. Samtidig ble Seim på 70-tallet med på en bølge som begynte å jobbe med feministisk teologi. Denne faglige inngangen var nok med på å skape en bevissthet rundt kvinners plass, både i kirke, teologi og i fag, sier Tønnessen.

– Karlsen Seim var også den første kvinnen som tok en doktorgrad i teologi, nesten hundre år etter at Valborg Lerche ble den første kvinnen som tok en akademisk grad i teologi i 1899.

Tønnessen kan videre fortelle at oppmerksomheten rundt kjønn og feminisme har blitt en integrert og viktig del av teologistudiet de siste tiårene. Samtidig utdannes det stadig flere kvinnelige prester fra TF. Flere av dem går også inn i lederstillinger i Den norske kirke.

– Ser du på kirken i dag, er rundt halvparten av biskopene kvinner. Her har det skjedd en rivende utvikling på ledelsesiden, sier Tønnessen.

I løpet av sine seks år i sjefsstolen ved TF har hun også vært vitne til en lignende utvikling innenfor akademia, med en dobling i antallet kvinnelige dekaner ved UiO siden 2015. Det synes Tønnessen er gledelig.

– Jeg tror det er et uttrykk for at flere kvinner synes det både er attraktivt og interessant å ta lederstillinger, og at dette har en veldig stor verdi for universitetet, sier hun.

Når det gjelder tilstrømmingen av nye studenter til teologistudiet, er Tønnessen optimistisk, selv om kirken spiller en stadig mindre rolle i mange folks hverdag.

– Vi har hatt gode søkertall de siste årene, men er avhengig av å være et sted mellom 20–30 hvert år for å opprettholde et godt studietilbud, sier Tønnessen. Hun minner om at teologistudiet strekker seg over seks år, og at det derfor er viktig å skape gode kull med studenter som følger hverandre gjennom det krevende studiet.

Samtidig er Tønnessen tydelig på at man ikke nødvendigvis må ha et ønske om å bli prest for å ta fatt på teologiutdanningen.

– Studiet er interessant fordi det er så utrolig bredt. Du lærer om filosofi, litteratur og språk, og du får jobbe med originaltekster og mye annet. Dermed blir det altså en slags universalutdanning, og dette skulle jeg ønske at flere fikk øynene opp for, avslutter hun.

Les også: Softe søstre skaper selv

Historisk dekan ved et 160 år gammelt fakultet: Solveig Kristensen – Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet

Solveig Kristensen skulle i utgangspunktet bli industrifarmasøyt, men 1. januar i år ble hun i stedet den første kvinnelige dekanen ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (Matnat).

– Fakultetet vårt er 160 år gammelt, så det er historisk sånn sett, forteller Kristensen.

For Kristensen har veien blitt til mens hun har gått mellom realfagsbygningene på nedre Blindern. Hun ble hekta på forskning etter hovedfagsoppgaven sin og ble senere professor i farmasi.

Det var først da hun ble utpekt som studiedekan og senere forskningsdekan, at lederengasjementet i henne ble vekket. Nå er hun fakultetets øverste og enhetlige leder.

– Hva tenker du om at du er den første kvinnelige dekanen ved Matnat?

– Jeg tenker det er i takt med tiden at det kommer kvinnelige ledere på plass i alle typer roller.

Kristensen trekker frem innsettelsen av USAs første kvinnelige visepresident, Kamala Harris, som et eksempel på hvor langt denne utviklingen har nådd.

– Akademia har hengt litt etter, men nå ser vi at vi moderniseres, vi også, sier hun.

– Jeg har i hvert fall fått veldig mange positive tilbakemeldinger på eget fakultet. Det viser jo at det er mulig. Like muligheter for kvinner og menn er enormt viktig.

At de kvinnelige dekanene nå er i flertall ved UiO, ser Kristensen på som tilfeldig.

– Det kan godt slå ut motsatt neste runde. Dette vil jo variere med tiden.

Det er Kristensen som skal styre skuta ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet de neste fire årene. Hun har et lederteam ombord, også kalt dekanatet, som består av prodekanen for forskning og visedekanen for utdanning. Sammen skal de lede hele virksomheten og møte på flere store oppgaver.

Samtidig står koronakrisen fortsatt som et skjær i sjøen. Det er ingen enkel tid å overta lederskapet på.

– Når du har hatt og nå har en såpass tung lederstilling, kan du savne å «bare» være professor?

– Nå trives jeg veldig godt og synes det er motiverende å jobbe med de oppgavene ledelse innebærer. Ellers hadde jeg ikke tatt på meg den ansvarsfulle jobben det er, sier Kristensen og legger til:

– Men det er klart at jeg kan savne mange ting med det å være professor, som den daglige kontakten med studenter, den direkte undervisningssituasjonen og selvfølgelig forskningen min. Men samtidig tenker jeg at den bakgrunnen jeg har, er helt avgjørende for at jeg har kunnet gå inn i en dekanstilling.

Slår et slag for kvinnelig ledelse i akademia: Rita Hvistendahl – Det utdanningsvitenskapelig fakultet

– Jeg tenker at vi kan være rollemodeller for kvinner som tenker seg akademiske karrierer også innenfor ledelse, sier Rita Hvistendahl, som er dekan ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet (UV).

Fakultetet utmerker seg som det yngste ved UiO og fyller 25 år dette året. Men det er ikke det eneste som gjør fakultetet spesielt.

– Da fakultetet ble opprettet i 1996, var det med en kvinnelige dekan, og siden har det vært kvinnelige dekaner inntil forrige dekan, som var professor Sten Ludvigsen, forteller Hvistendahl.

– Så dette fakultetet skiller seg ut ved UiO ved å ha en lang tradisjon for å bli ledet av kvinner.

Og tradisjonen følges. Når Universitas møter Hvistendahl, har hun sittet i dekanstolen i snaue tre uker. Ledelse falt i smak etter åtte år som instituttleder.

Men hvis vi hadde gått tilbake i tid og spurt henne på ungdomsskolen hva hun vil bli når hun blir stor, hadde svaret vært norsklektor i skolen.

Det ble hun også, inntil hun fikk en stipendiatstilling ved UiO. Der trivdes hun så godt at hun måtte gi slipp på permisjonen hun hadde fra Foss videregående skole. Selv med flere midlertidige stillinger og stor usikkerhet var hun sikker på at hun ville bli.

– Jeg ble ikke ansatt som førsteamanuensis før i 2007. Så ble jeg professor i 2010. Fra det punktet var det mer tilfeldighetene som grep inn, sier hun.

Tilfeldighetene førte til at hun i høst stilte til dekanvalg sammen med et dekanteam på tre stykker til. Ett av målene deres den neste perioden er å stimulere mer til samarbeid på tvers av enhetene ved fakultetet.

– Jeg vil gjerne slå et slag for ledelse og for at det er interessant å drive med. I tillegg til forskning og undervisning oppleves det som givende og svært meningsfylt, sier hun.

Selv om kvinnelig ledelse har vært normen ved UV, har det i universitetets historie glimret med sitt fravær. Som nevnt er det 30 år siden UiO fikk sin første kvinnelig dekan.

– Det er klart at det er spesielt at det tok så lang tid. Hvis vi ser tilbake, så fikk UiO sin første kvinnelige professor i 1912: Kristine Bonnevie. Du kan jo si at det er et langt tidsrom fra den første kvinnelige professoren til den første kvinnelige dekanen, forteller Hvistendahl.

Hun forteller at hun synes det er et paradoks at Norge fikk sin første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland i 1981, hele ti år før UiO fikk sin første kvinnelig dekan.

Hvistendahl er glad for å se at kvinner fra flere av de store fagområdene nå markerer seg i ledelsen ved universitetet.

– Det er viktig å vise at man kan nå frem som kvinne innenfor akademia, og at man kan nå frem til toppstillinger. Jeg håper det er til inspirasjon for yngre kvinner, sier Hvistendahl.

Tannlegeskrekk, implantater og likestilling: Tiril Willumsen – Det odontologiske fakultet

– Jeg har vært veldig priviligert som tannlege, sier Tiril Willumsen, fersk dekan ved Det odontologiske fakultet (OD) til Universitas.

På sitt romslige kontor i det gamle sidebygget til den tradisjonsrike «Tannlegehøyskolen» snakker Willumsen om likestilling i tannlegebransjen.

– Gjennom hele min studietid og yrkeskarriere har kjønnsfordelingen vært omtrent femti-femti mellom kvinner og menn. Det tenker jeg er helt ideelt.

Ifølge Willumsen var tannlegeyrket tidlig ute med likestilling, men i dekanstolen ved OD har det bare vært én kvinne før henne. Dette – og at motkandidaten ikke var tannlege – tror Willumsen var viktig da hun vant fjorårets dekanvalg med et overveldende flertall av stemmene. Nå vil hun jobbe for mer samarbeid mellom de ulike fakultetene ved UiO og de andre lærestedene i Norge.

– Å jobbe med strategiske linjer for utdanning og forsking fremover, det motiverer meg for å å gå inn i denne jobben, sier hun.

Willumsen har lang erfaring innenfor tannlegefaget både fra privatpraksis og akademia. Som forsker er hun særlig interessert i atferdsfag og odontofobi – også kjent som tannlegeskrekk.

– Jeg har jobbet med pasienter som har økt risiko for problemer med tannhelsen, enten fordi de har angst eller andre mentale tilstander, sier hun.

Ifølge Willumsen kan også personer som har blitt utsatt for vold eller seksuelle overgrep, utvikle problemer med å gå til tannlegen.

– Felles for disse gruppene, er at de har noen hindringer, enten mentalt eller fysisk, fra det som skal til for å ha en god oral helse, sier hun.

– Hva er den vanligste årsaken til tannlegeskrekk?

– Jeg tror nok det handler om situasjonen. Å være hos tannlegen er en veldig sårbar situasjon, som forutsetter en stor grad av trygghet. Føler du deg utrygg eller hjelpeløs, så er det allment at angsten vokser.

Samtidig mener Willumsen at det har skjedd mye både innenfor forskning og praksis de siste tiårene som har bidratt til å gjøre besøket til tannlegen mindre utfordrende for mange.

– For det første har vi blitt mye mer restriktive med å fjerne tannsubstans, vi borrer altså mye mindre i forhold til det man gjorde før i tiden, sier hun.

– Det andre er at vi har mye mer fokus på situasjonen og det jeg jobber med, nemlig kommunikasjon- og atdferdsfag: å få pasienter til å føle seg trygge under kontroll.

På spørsmål om hun kan trekke frem én oppfinnelse som har revolusjonert odontologien de siste femti årene, vil Willumsen avslutte med å trekke frem implantatene.

– Forskning her ved fakultetet har bidratt vesentlig i denne utviklingen. Når du mister en tann, er det ofte mulig å operere inn en ny skrue og bygge en ny tann oppå den. Det har vært en fantastisk oppfinnelse.

Doktor med lederspire i magen: Anne Julie Semb – Det samfunnsvitenskapelig fakultet

– Jeg lurer på om du kan fortelle litt om din egen studietid?

Spørsmålet blir stilt til Anne Julie Semb, som er dekan ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV).

– Jeg tenker tilbake på studietiden med stor glede. Jeg syntes det var fantastisk å bli utfordret og lære nye ting hele tiden og ikke minst det fellesskapet med andre studenter. Noen av dem jeg studerte med, har jeg blant mine aller nærmeste venner den dag i dag, forteller hun.

Semb mimrer tilbake til et nært og sterkt studiefellesskap i Trondheim, der hun studerte sosiologi. Da hun fant ut at hun ville studere statsvitenskap, flyttet hun til Oslo, som også var nærmere Bærum, hvor hun hadde trådt sine barnesko. Ved UiO tok hun hovedfag og doktorgrad.

– Jeg har alltid vært forskningsinteressert, men det var ingen selvfølge at jeg skulle ende opp som stipendiat. Jeg holdt hele tiden mulighetene åpne, og tilfeldighetene bestod vel i at jeg fikk muligheten. Siden gikk det litt sånn slag i slag, forteller Semb.

– Det er et fantastisk flott liv, da, å være arbeidstaker ved UiO, fortsetter hun.

Er en leder født som en leder? Semb er usikker på om hun alltid har hatt en lederspire i magen.

– Jeg har nok alltid vært en type som har tatt ansvar fra jeg var ganske liten, og sånn sett så har det kanskje ligget et eller annet der hele tiden. Jeg har nok hatt en viss dragning mot det å være en del av besluttende organer, forteller hun.

Semb fikk etter hvert muligheten til å bli både undervisningsleder og instituttleder. Veien til dekanrollen ble dermed kort. Nå har hun vært øverste leder ved SV i et år.

– Ikke bare er det 30 år siden UiO fikk sin første kvinnelige dekan, men til forskjell fra da du var dekan i fjor, er dere nå i flertall. Hva tenker du om det?

– Det er et veldig interessant spørsmål, for det er jo en stor diskusjon: Betyr kjønn noen ting i ledelse? Jeg er ikke helt sikker.

Semb forteller at hun egentlig synes det ideelle er at man har en rimelig kjønnsbalansert sammensetning i de fleste organer, både blant studenter og ansatte.

– Min arbeidshypotese ville være at vi dekaner først og fremst opptrer som dekaner og fagpersoner, og at kjønn i mindre grad blir utslagsgivende når det gjelder saker og prioriteringer, sier Semb.

Samtidig gleder hun seg til å samle erfaringer fra den nye dekangruppa. Den består av dekanene fra alle fakultetene, rektoratet og direktørene fra Kunsthistorisk museum og Naturhistorisk museum. Semb ser ikke bort ifra at det kan danne seg veldig fine nettverk med så mange kvinner.

– Jeg tror det er bra både for dynamikken i en gruppe og for å venne seg til at kvinnelige ledere i akademia er ikke så spesielt, sier hun.

– At det er såpass synlig utad, er med på å alminneliggjøre det litt. Slik viser vi at det å være kvinne ikke er et hinder for verken det ene eller det andre.

Les også: Knuser patri­ar­katet med finesse

Fra lese- og skrivevansker til dekan: Ragnhild Hennum – Det juridiske fakultet

– Jeg tror jeg kunne likt å studere veldig mange forskjellige ting, men jeg endte opp med å komme inn på juss, sier Ragnhild Hennum.

Vi sitter i den store foajeen i det relativt nye bygget til Det juridisk fakultet. Hennum forteller om veien til å bli den første kvinnelige dekanen ved den eldste og største utdannings- og forskningsinstitusjonen for rettsvitenskap i Norge. Frem til i fjor hadde fakultetet hatt 208 år med mannsdominert ledelse. Men det var ingen selvsagt vei inn i akademia for Hennum.

– Jeg var skikkelig elendig i lesing og skriving da jeg var liten. Nå hadde man nok sagt at jeg var dyslektiker, det var det ingen som snakket om på den tiden, sier hun.

På slutten av gymnaset innså hun at lese- og skrivevanskene ikke ville være et hinder for en akademisk karriere. Trikset var å øve masse og tåle å bruke lengre tid enn alle andre.

Og øvingen, den funket. Hennum studerte flittig og endte opp i de gamle juridiske bygningene der Institutt for kriminologi og strafferett holdt til. Krimmen, som hun kaller det. Der fant hun drivkraften.

– Jeg fikk lov til å begynne å undervise som ganske ung og det synes jeg var moro.

Etter mange år med forskning og undervisning fikk professor Ragnhild Hennum flere lederverv, blant annet som viserektor og prorektor. Åtte år på øvre Blindern bidro til en hel del kunnskap om styringssystemet til UiO.

Og så ble du den første kvinnelige dekanen på juridisk fakultet i fjor?

– Ja, det ble jeg. Det var hyggelig å bli den første, men det hadde det blitt uansett altså, siden vi var to kvinner som stilte i et reelt valg.

Hennum er ikke overrasket over at det ble kvinnelig ledelse.

– Slik både samfunnet, studentmassen og sammensetningen av de ansatte på UiO ser ut nå, er det helt rimelig at det er mange kvinnelige dekaner. Tidligere var det selvfølgelig mulig å argumentere med at det er så veldig få kvinner som er professor, men det er ikke tilfellet lenger, sier hun.

Hvilken betydning tror du at det har nå som dere har blitt seks kvinnelige dekaner?

– Jeg tror generelt at de mest velfungerende gruppene er bredt sammensatte grupper. Hvis man ligner for mye på hverandre, så ser man stort sett de samme problemstillingene og de samme løsningene. At man får frem ulike perspektiver, er viktig, sier Hennum.

– Dekangruppa er nå bred i den forstand at vi representerer veldig forskjellige fag, men også at vi har en sammensetning der begge kjønnene er representert.

Hennum mener at Universitetet i Oslo med fordel kunne rekruttert bredere enn de gjør nå.

– Vi ser jo at det er veldig få ansatte og personer i lederposisjon med minoritetsbakgrunn. Det jobber vi med her også, for vi er fremdeles for smale. Kjønn begynner å komme seg fordi det har det vært jobbet med aktivt i veldig mange år. Det har ikke kommet av seg selv, avslutter Hennum.

Les også: Samfunnets støtte­spil­lere