Pest eller korona?

Pesten, Albert Camus sin roman fra 1947, har den siste tiden klatret oppover bestselgerlistene i Norge og utlandet. Boken tar for seg utbruddet av en pest i havnebyen Oran. Hvordan er det å lese denne boken i isolasjon?

I Pesten følger vi legen Rieux i den søvnige havnebyen Oran i Algerie. Allerede fra starten venter vi på at noe forferdelig skal skje: Døden lusker i kulissene. Først i form av tusenvis av døde rotter, deretter er det menneskenes tur. Sakte, men sikkert blir det klart at byllepest har brutt ut i byen.

Noe av det første som slår meg når jeg leser boken er hvor uhyggelig profetisk den er. Politikerne bruker lang tid på å iverksette tiltak for å få pesten under kontroll, mange reagerer med mistro på tiltakene som skal sette dem i karantene. Klimaet i Oran er vel for varmt til at pesten kan overleve her?

Vi ser mange av de samme karakterene i Pesten som vi nå har sett i virkeligheten. Unntaksmenneskene som mener at det finnes egne regler for dem. De bør få forlate byen og bli gjenforent med sine familiemedlemmer – eller, i vår tid, dra på hytta. Enkelte øyner muligheten til å øke prisene på varer, andre virker å ha våknet fra en drøm.

For meg blir boken uhyggelig nåtidig. Boken har blitt lest som en allegori over krig, og enkelte passasjer refererer eksplisitt til andre verdenskrig, men jeg klarer ikke helt å løsrive meg fra å tenke på pandemien som herjer utenfor stuevinduet mitt. Det i utgangspunktet allegoriske nærmer seg realisme: Gradvis blir flere og flere arbeidsløse. Både medisinsk utstyr og andre vanlige varer blir umulige å få tak i. Idrettsbanene fylles opp av sykesenger. Til slutt blir det så mange døde at ikke alle kan gis en begravelse.

Omslag: Bokvennen Forlag

Pesten føles først og fremst som et laboratorium for å teste ut Camus’ tanker om menneskets grunnvilkår i møte med det absurde, dernest som en roman. For meg er det ikke de litterære passasjene som gjør inntrykk, men verket som helhet. Karakterene maler ut de eksistensielle grunnspørsmålene. Vi ser hvordan de ulike karakterenes fortid og livsfilosofi avgjør hvordan de forholder seg til pesten.

I tradisjonen etter Freud er veien til helbredelse ikke å redusere de ubehagelige følelsene eller angsten, men å aktivt konfrontere livets mørkeste og dypeste sannheter. Den amerikanske psykiateren Irvin D. Yalom følger tradisjonen fra Freud og er en av de som har skrevet mye om den eksistensielle angsten. For Yalom blir vissheten og aksepten om døden det som muliggjør vår genuine og autentiske livsutfoldelse. Veien er smertefull, og ikke uten sin bakside. Det handler ikke bare om å ta inn over seg den banale sannheten om at vi alle skal dø, men faktisk erkjenne vår egen dødelighet, en oppgave som for mange blir for stor. Det gir grobunn for psykologiske forsvarsverk vi skaper for å holde denne vissheten om døden på avstand.

Dette blir tydelig hos legen Rieux, kommunefunksjonæren Grand og presten Paneloux. For kommunefunksjonæren Grand blir pesten et vendepunkt og en gjenfødelse. Han har i årevis strevd med å skrive ferdig boken sin og utsatt å skrive et brev til sin kone som forlot ham, for å få henne tilbake. Etter å ha blitt syk ligger han for døden og ber Rieux om å brenne manuskriptet til boken. Grand overlever sykdommen og finner en ny mening i livet. Han skriver ferdig boken, så sender han brevet til sin kone. Vissheten om døden har kastet ham ut av sine vante rutiner, inn i en mer meningsfylt tilværelse.

Presten Paneloux sine forsvarsverk er truet. For ham er troen på en beskyttende frelser vanntett. Gjennom pestens herjinger blir han imidlertid konfrontert med et uskyldig barns voldsomme død. Først prøver han å avskrive det som Guds vilje, men et sinneutbrudd hos Rieux vekker en tvil i ham. Forsvarsverket begynner å slå sprekker, og prekenene blir mindre bastante. Når sykdommen rammer ham, blir han overbevist om at han skal reddes, og nekter å ta imot medisinsk behandling. Om morgenen er han død.

Hvordan skal vi forholde oss til en verden som består av kosmisk meningsløshet? For Camus ender dette ofte opp som et spørsmål om opprør. Han kaller det for en heroisk nihilisme, altså at en har anerkjent det absurde i å leve som et meningssøkende vesen i en meningsløs verden. Man står selv for nødvendigheten av å skape en meningsfull tilværelse. I Pesten blir Rieux bæreren av dette opprøret fordi han i møte med det meningsløse og absurde aldri gir opp eller forventer at noen andre skal redde ham. Angsten skyller over ham ved enkelte anledninger, men han lar det ikke stoppe ham.

Det er interessant at en global pandemi får oss til å gripe etter nettopp Camus og hans heroiske nihilisme. Er det et forsøk på å forstå vår egen samtid? Det sier kanskje også noe om det sekulære, moderne Norge. Det kunne jo tenkes at det var Bibelen vi grep til når ting begynte å gå dårlig, at det var den som skulle få sin renessanse i den lokale bokhandelen. Men det er altså Camus som har blitt en trend, og jeg anbefaler å kaste seg på bølgen og lese den i isolasjonen. Det er forhåpentligvis lenge til neste gang Pesten er like aktuell.

Les også: P for pillen, prevensjon og popu­lær­vi­ten­skap av god kvalitet