Motivtoren: Etter åtte måneder rusfri sto Amir Tehrani utet nfor Blå Kors. Han så hvor slitne de rundt ham var. Han åpnet døra for noen, og smilte. Da han fikk et smil tilbake, skjønte han at det han ville var å gi håp til de som ikke hadde noe. I dag jobber han som i motivasjonsteamet.
Motivtoren: Etter åtte måneder rusfri sto Amir Tehrani utet nfor Blå Kors. Han så hvor slitne de rundt ham var. Han åpnet døra for noen, og smilte. Da han fikk et smil tilbake, skjønte han at det han ville var å gi håp til de som ikke hadde noe. I dag jobber han som i motivasjonsteamet.

Erfaringsskolen:

–⁠ Ingenting kunne hjelpe meg mot smertene. Ikke engang heroin

Kan en eks-heroinist få et nytt liv ved å hjelpe andre som er langt nede?

–⁠ Ingenting kunne hjelpe meg mot smertene. Ikke engang heroin, sier Amir Tehrani (42). Høsten 2018 ble han valgt ut av Oslo kommune, sammen med fjorten andre, til et femten ukers pilotprosjekt for Erfaringsskolen. Kommunen leter etter «konsulenter» som nettopp Amir, til å hjelpe dem å hjelpe andre som sliter som han har gjort.

–⁠ Jeg tror min historie kan gi håp til andre som er like langt nede som jeg var. Derfor vil jeg dele mine erfaringer, forteller Amir til Universitas.

«Medarbeider med brukererfaring», «lønnet likeperson», «pårørendeveileder», «brukeransatt» eller «erfaringskonsulent». De er alle ulike navn for tittelen man kan få etter et semester på Erfaringsskolen. Studentene her er folk som har slitt med psykiske helseproblemer eller rusavhengighet, men som har gjennomgått en tilfriskningsprosess, og vil dele sine erfaringer med fagfolk og de som sliter psykisk eller med rus, forklarer Amir. I praksis kalles dette gjerne brukermedvirkning.

For at helsetjenesten skal bli bedre, mener statssekretær Anne Grete Erlandsen, som har jobbet med den nasjonale helse og sykehusplanen (2016–2019), at vi må spørre om hva som er viktig for den enkelte pasient eller bruker.

–⁠ Fagfolk vet mye om hva brukeren vil, men det betyr ikke at de forstår hvordan det er å ha rusproblemer eller en psykisk lidelse. De som har «hatt skoa på» er gjerne gode formidlere, sier Erlandsen til Universitas, og legger til at det er viktig at erfaringskunnskap ikke er en erstatning for faglig kunnskap, men et tillegg.

Les også: På innsiden av Hillsong: –⁠ Kris­ten­dom­mens McDonaldʼs

Erfaringsskolen

Etter en lang dag med undervisning i Erfaringsskolens lokaler i Grendehuset i Korsgata på Grünerløkka møter Universitas to av de Erlandsen beskriver: Karl Bergstrand (40), som tilbrakte store deler av barndommen som kreftsyk på et sykehus i Sverige, og Magnus Lund (35), som har slitt med rus og depresjoner siden studietiden i Trondheim.

Studentene kaller deres kanskje kommende tittel «erfaringskonsulent». Etter et liv uten fullførte grader og en følelse av å ikke ha blitt sett og hørt, virker det likevel som det sitter langt inne for de to å kalle seg konsulenter.

–⁠ Alle er jo konsulenter i sitt eget liv, sier Magnus med spak stemme, og drar capsen litt opp av panna.

–⁠ Dessverre har vi ikke kommet opp med noe bedre forslag ennå, sier han og flirer.

Ifølge den nå pensjonerte førsteemanuensisen og forfatter av boken Brukermedvirkning, Anne Grete Jenssen, kan en del erfaringskonsulenter bli overkjørt fordi de ikke «snakker maktens, men brukerens, språk».

På flukt

Amir Tehrani ble født i Teheran i Iran, 1976. Da han var tre år gammel brøt den iranske revolusjonen ut, og landet gikk fra å være et vestlig orientert monarki til å bli en islamsk republikk med Ayatollah Khomeini i spissen. Sensur, undertrykkelse, systematiske brudd på menneskerettighetene og tortur snudde Iran på hodet.

Fire år senere begynte den åtte år lange Iran-Irak-krigen, og Amir husker at han måtte søke ly i barneskolens kjeller da bombealarmen gikk – ofte flere ganger daglig. Hadde han vært 13 år måtte han ha stilt opp i militæret. Derfor bestemte faren hans at familien på fire skulle flykte før sønnen ble så gammel.

Helt utslitt ankom familien Norge som flyktninger i 1987. Her ble Amir møtt med tilrop som «jævla svarting, pell deg ut fra landet». Ordene festet seg, og følelsen av at det var noe galt med ham fulgte ham inn i de voksnes rekker. For å bli akseptert følte Amir at han måtte være tøff. Svaret ble narkotika.

–⁠ Jeg likte følelsen det ga meg, og at de andre så på meg som en tøffing, sier Amir, bredskuldret og iført skinnjakke.

Forlatt

20 år gammel dro Amir til Oslo og begynte med forretning. Raskt drev han flere kiosker, hadde leilighet på Frogner, bra bil og kjæreste. Som utlending med fin bil ble han stadig stoppet på gaten av politiet, mistenkt for å være kriminell. På utesteder fikk han ofte ikke komme inn, minnes han. Da kjæresten i tillegg slo opp med ham, følte Amir seg forlatt, avvist og rotløs.

Håp: Mange som kommer til Blå Kors for å få litt mat, kjenner igjen Amir Tehrani fra gata. Det tror han gir håp til andre rusavhengige.
Håp: Mange som kommer til Blå Kors for å få litt mat, kjenner igjen Amir Tehrani fra gata. Det tror han gir håp til andre rusavhengige.

–⁠ Jeg tålte ikke følelsen av å være forlatt. Det var da jeg begynte å bruke opium, sier han, og lister opp en rekke stoffer som etter hvert fikk stor plass i hverdagen hans.

Paradis

I 2002 sto Amir, 26 år gammel, på «Plata» i Oslo sentrum. Han hadde gått på opiater et par år, og sier han nesten ikke kunne stå på beina. Blant andre som ruset seg gikk han rundt og spurte om noen hadde metadon. Ingen hadde. «Subutex?» Ingen hadde. Det var da han ble introdusert for heroin. Han husker at han satt på gaten og skulle røyke heroinen. Det var så vidt han hadde pust igjen, men så kjente han røyken – han hadde funnet sitt paradis.

–⁠ Det fantes ikke mer smerte. Jeg ble heroinist, sier Amir. Han tar et dypt pust før han ser opp igjen:

–⁠ Ja...

Det blir stille i rommet.

–⁠ Jeg skuffet alle, sier Amir. En av dem var moren.

På telefon med Amir like etter nyttår høres en kvinnestemme i bakgrunnen.

–⁠ Vil du snakke med mamma? spør Amir og gir røret til moren.

–⁠ Det var et mirakel, sier hun opprømt i telefonen.

–⁠ Han gikk ut og ruset seg. Alle pengene hans ble borte. Alt ble borte! Og han ble så tynn. Derfor sa jeg at jeg ikke ville ha kontakt med ham mer. Men jeg lurte hele tiden på hvor han var. «Hva spiser han?» «Hvor sover han?» «Har han en seng å sove i?». Det blir stille i den andre enden.

–⁠ Men gudskjelov! Jeg vet ikke hvem som hjalp ham. Det var nok Amir og Guds vilje. Nå har han vært frisk i to år, og jeg er så stolt av ham, og at han hjelper andre. Jeg har sagt til ham at han aldri må tenke på hva han gjorde mot meg og faren sin. Nå er jeg så stolt, sier hun og henvender seg til Amir som sitter ved siden av henne i stua:

–⁠ Kanskje du måtte erfare disse tingene?

Å finne røtter i seg selv

Amir var på avrusning og fikk kjøtt på beina, men før han klarte å bli helt rusfri måtte han forandre sitt dårlige selvbilde, forteller han.

–⁠ Det hadde alltid blitt sagt at det var noe feil med meg, så selv om jeg sluttet med rus satt mindreverdighetsfølelsen fortsatt i meg. Jeg manglet en tro på noe fint. Jeg måtte finne kjærligheten som er i meg, sier Amir og peker på hjertet sitt.

«Hei, Amir» lyder som et ekko når vi beveger oss i Blå Kors sine lokaler, hvor Amir jobber frivillig i motivasjonsteamet for dem som på grunn av egen eller andres rus- eller spillavhengighet er i en vanskelig livssituasjon. Veltrent, blid og populær, er det vanskelig å se for seg at Amir er den samme som den spinkle mannen han og moren har beskrevet. Amir vet ikke om han får jobb som erfaringskonsulent ennå, men han er ikke typen som går rundt og venter.

Les også: Psykolog Peder Kjøs: Kritisk til frem­stil­lingen av SHoT-tallene

–⁠ Jeg kan hjelpe andre uansett om jeg får jobb eller ikke. Jeg kan jo bare gå ut på gaten, sier Amir og smiler.

Ifølge ekspert på brukermedvirkning Anne Grete Jenssen, gir det mot å se at det går an å bli frisk.

–⁠ Det er nok lettere å snakke med en som vet hva du snakker om, sier Jenssen, som også forteller at mange argumenterer for at brukermedvirkning også er bra for erfaringskonsulentene, fordi det kan hjelpe deres tilfriskning ettersom de vokser på ansvaret og arbeidet. I tillegg kan brukermedvirkning, ifølge Jenssen, være et billig alternativ fordi det er lavt utdannet arbeidskraft.

Vokste opp på sykehuset

Karl Bergstrands reise begynte tidlig, med 30 mils pendling mellom barndomshjemmet og fylkessykehuset Lund i Sverige. Tre-fire år gammel ble det funnet en kreftart i strupen hans, og han måtte behandles for leukemi med en kraftig cellegiftkur.

–⁠ Da jeg var liten måtte familien min ofre en del. Med en variant av leukemi så min hverdag litt annerledes ut, sier Karl. Som liten tenkte han ikke at han hadde et annerledes liv.

Ikke før fylte fjorten ble Karl friskmeldt. Men veien ble ikke rak etter barndommen på sykehus, forteller han. Han følte han fort måtte bli voksen. I senere tid har han slitt med både depresjoner og dysleksi.

Da bedriften i Stockholm som Karl elsket å jobbe i, ble solgt, søkte han seg til Norge. Etter åtte år i nabolandet, kunne han ikke tenke seg å flytte tilbake til Sverige, på grunn av de vonde minnene han har derfra.

–⁠ Her føler jeg at jeg har blitt sett og hørt på en måte som jeg aldri ble i Sverige. Jeg har nære venner i Sverige også, men det har vært mye motvind der, sier Karl rolig.

Fontenehuset

For fem år siden ble Karl så dårlig at han ikke kunne ta vare på seg selv, og ble innlagt på et døgnbemannet sted. Her ble han introdusert for Fontenehuset.

Fontenehuset i Oslo er et arbeidsfellesskap for dem som har eller har hatt psykisk sykdom, forteller Karl, mens han viser oss rundt på klubbhuset ved Holbergs plass der han jobber et frivillig et par ganger i uken.

Det første fontenehuset ble stiftet i New York på begynnelsen av 1940-tallet. Utgangspunktet var troen på at mennesker med psykiske lidelser er i stand til å hjelpe hverandre. I dag er det 13 fontenehus i Norge, og nærmere 300 i verden.

–⁠ Uten fontenehuset og de menneskene jeg har møtt her, hadde jeg ikke sittet her i dag. Da hadde jeg kanskje ikke levd. Og hadde jeg levd hadde jeg nok ikke hatt et godt liv, sier Karl, og forteller at han lenge har holdt oppe en fasade og hatt vanskelig for å spørre andre om hjelp.

Svulsten i strupen:  Karl Bergstrand barndommen tilbrakte på sykehuset. I dag er målet hans å bli coach og hjelpe andre.
Svulsten i strupen: Karl Bergstrand barndommen tilbrakte på sykehuset. I dag er målet hans å bli coach og hjelpe andre.

Gjennom Fontenehuset ble Karl introdusert for Erfaringsskolen. Målet hans er å hjelpe andre. Selv sier han at han har opplevd at det er tabubelagt å ha utfordringer. Det ønsker han å gjøre noe med.

–⁠ Mitt største ønske er å vise andre at det finnes håp om forandring som leder til at de får bedre liv.

Karl fikk ikke erfaringskonsulent-stillingen han hadde søkt på, så nå er han arbeidssøkende.

–⁠ Jeg får bare fortsette å kjempe videre, sier han.

–⁠ For meg har det vært et skritt i min egen tilfriskning å ha mulighet til å gå på skolen. Det har vært viktig for selvtilliten. Jeg har jo ikke gått på skolen siden videregående, sier Karl og ler.

En «dårlig statistikk»

Også Magnus Lund har erfart at det ikke alltid har vært lett å prate om egne utfordringer. Før han ble med på pilotprosjektet til Erfaringsskolen var det bare mellom fem og ti som kjente til historien hans, forteller han. Denne høsten åpnet han seg for 15 nye.

I 2003, 20 år gammel, flyttet Magnus til Trondheim for å studere matte på NTNU. Han kjente ingen i byen, og det viste seg å være vanskelig å få et nettverk. Uten venner ble Magnus stadig mer deprimert og angstfull. For å kvitte seg med angsten, begynte han å drikke hjemme i stua. Magnus forteller om en situasjon der psykiatrien ikke ville ta ham imot fordi han ruset seg, og rusklinikker ville ikke ta hånd om ham fordi han var for deprimert. Et sted mellom 2008 og 2010 ga systemet opp, mener Magnus, og forteller at han fikk beskjed om at det ikke var noen vits i å prøve mer, og fikk merkelappen «behandlingsresistent». Pasienter med behandlingsresistent depresjon responderer dårlig på behandling, ifølge Norsk Helseinformatikk. Lund beskriver seg selv som en «dårlig statistikk» ingen ville behandle.

Forfatter av Brukermedvirkning og pensjonert førsteemanuensis, Anne Grete Jenssen, forteller at det er klassisk at systemet gir pasienter opp når de vingler mellom rus og psykiatri.

–⁠ Ingen vil ha en som er begge deler. Systemet burde ta hånd om det, men her handler det om at ingen vil ta ansvar. Skal noen ta ansvar så må noen snakke med den enkelte og få brukerens historie, sier Jenssen som tror erfaringskonsulenter kanskje kan være til hjelp i slike tilfeller.

Festbrems: Da Magnus Lund var yngre, ble han noen ganger med brødrene på fest. Folk spurte hva han drev med, og han svarte at han slet med alkohol og var deprimert. Han ville ikke lyve. Det hadde han gjort for lenge. Etter hvert sluttet han å dra ut, og drakk hjemme i stedet. Det var for slitsomt med andre mennesker, sier han.
Festbrems: Da Magnus Lund var yngre, ble han noen ganger med brødrene på fest. Folk spurte hva han drev med, og han svarte at han slet med alkohol og var deprimert. Han ville ikke lyve. Det hadde han gjort for lenge. Etter hvert sluttet han å dra ut, og drakk hjemme i stedet. Det var for slitsomt med andre mennesker, sier han.

Nyttig arbeid

For Magnus var det kjipt å få høre som 25-åring at det ikke var noe mer å gjøre med ham. Derfor er han glad for jobben han fikk i Nyttig Arbeid i 2012. Her følte han seg sett. De to første årene jobbet han kanskje seks–syv uker til sammen. Nå jobber han flere ganger i uken. For Magnus ble arbeid fra åtte til fem det som hjalp ham ut av den verste depresjonen.

Vi møter Magnus sittende bak resepsjonsskranken i jobben hans i Nyttig Arbeid, som drifter Konferansesenteret i Storgata. Magnus' arbeidsoppgaver består i å klargjøre rom og fellesareal, koble opp teknisk utstyr, servere kaffe og mat og ta imot gjester. Det er snart jul og lokalet er pyntet med juletrær og nisser. På veggene henger det kunst av kjente norske kunstnere. Magnus viser oss sin favoritt. Det er to store plansjer av Vanessa Baird med uhyggelige, humoristiske figurer.

–⁠ Jeg synes hun er rå, sier Magnus og smiler.

–⁠ Men jeg vet ikke om jeg ville hatt de på veggen, legger han til og går nærmere de groteske figurene i bildet. Magnus forteller at han så utstillingen hennes på Kunstnernes Hus i 2017, med Baird selv som omviser.

En annen gang Magnus tråkket bena i Kunstnernes Hus var med psykiateren sin på tiden han ble kalt «behandlingsresistent». Psykiateren visste rett og slett ikke hva han skulle gjøre, ifølge Magnus.

–⁠ Jeg husker at det var litt rart å tusle rundt og se på kunst i stedet for å ha samtaleterapi. Men det var ganske kult og meningsfullt. Vi hadde jo ikke så mye å snakke om uansett for alt var bare trist, sier Magnus som på den tiden kunne ha flere våkenetter i uken, og dager han ikke spiste.

I dag både sover han bedre og spiser mer. Også rusforbruket hans er helt annerledes sier han, selv om han fortsatt drikker for å takle de verste dagene.

–⁠ For meg har det vært viktig å ikke vente med å begynne livet til jeg er rusfri. Det gjorde jeg lenge og da ble jeg jo bare sittende hjemme alene. Jeg kom ingen vei med det.

På spørsmål om fremtiden, nøler Magnus. Han har ikke tenkt så mye på den tidligere. Men tanken på at han har fullført et kurs på Erfaringsskolen gir håp, sier han. Kanskje kan han begynne å tenke på den nå.

Magnus er ikke den eneste som har slitt med å få hjelp: Psykolog Peder Kjøs: Kritisk til frem­stil­lingen av SHoT-tallene