Sterkere kost: – Det er ikke lenger nok å bare vise hva som skjer foran kamera, publikum er immune mot det. Du må grave dypere og vise hva som skjer på innsiden, sier Christina de Middel.
Sterkere kost: – Det er ikke lenger nok å bare vise hva som skjer foran kamera, publikum er immune mot det. Du må grave dypere og vise hva som skjer på innsiden, sier Christina de Middel.

Cristina de Middel vil vise seksuell vold med humor og ironi

Cristina de Middel står bak årets fredsprisutstilling. Hun tror publikum har blitt immune mot vanlige bilder.

I andre etasje henger portrettene til fredsprisvinnerne sammen med et fotografi av en halv papaya med en kniv stukket gjennom kjernen på frukten. Slik har en av verdens mest anerkjente fotografer valgt å tolke seksualisert vold i krig. Bildene i utstillingen «Kroppen som slagmark» viser ingen tårer, og ingen ofre.

–⁠ Hvis du tar et bilde av en person, og sier «dette er et offer», så vil personen forbli et offer for alltid. Jeg ville fortelle deres historie uten at de måtte ofre enda mer, sier Cristina de Middel til Universitas.

Med en fot i hver leir

Cristina de Middel er opprinnelig fra Spania. Hun studerte kunstfotografi, men endte opp som fotojournalist i lokalaviser.

–⁠ Nå beveger jeg meg nok midt mellom kunst og dokumentarfoto, sier hun.

Bildene hennes skiller seg fra den vanlige fotojournalistikken:

–⁠ Hvis man ser på historiefortellingen som har formet vårt samfunn, så vil man se at de er halvt fakta, halvt fiksjon, sier de Middel.

–⁠ Språket vårt er svært fiktivt. Vi må lære av inkluderingen av fiksjon for å forklare delikate emner.

Hun presiserer at det ikke betyr at hun finner opp:

–⁠ Noen ganger skaper jeg bilder som ikke eksisterer, men som kunne ha gjort det. Jeg skaper materiale som har gått tapt eller aldri ble skapt, og legger til mitt lag av humor og ironi, sier hun.

Hun ler:

–⁠ Jeg bruker humor for alt i livet! Selv jobb. Jeg tror komedie er veldig nyttig for å peke på vanskelige emner. Jeg tror ikke på aktivismen i fotojournalistikken, det fungerer ikke lenger. I stedet for å si «dette er the bad guys», så vil jeg heller dra en vits om det. Komedie kan være veldig potent, men det er et språk som ikke inkluderer smerte og skyld.

Les også: Karoline, Stina og Øystein er kjærester: –⁠ Noe helt annet enn klassisk flerkoneri

SYMBOLIKK: – Det er ikke lenger nok å bare vise hva som skjer foran kamera, publikum er immune mot det, mener de Middel.
SYMBOLIKK: – Det er ikke lenger nok å bare vise hva som skjer foran kamera, publikum er immune mot det, mener de Middel.Foto: Cristina de Middel/Magnum Photos for Nobels Fredssenter

–⁠ Ingen gråt

Likevel, det er ikke alle emner som er like enkle å spøke rundt. Cristina de Middel blir alvorlig:

–⁠ I «Kroppen som slagmark» er det selvfølgelig svært lite humor, men visuelt kan man finne komiske referanser.

Hun peker på et bilde av en håndfull tinnsoldater på en rygg, og et bilde av en gruppe kvinner i en haug.

–⁠ Hvis du isolerer bildene fra konteksten kan du se det, forteller hun, og fortsetter:

–⁠ Det er ingen gråt, ikke noe lidelse. Du trenger ikke å vise smerten eksplisitt for å fortelle om den.

Cristina valgte å ikke vise noen ofre i prosjektet, utover samtalene hun hadde med fredsprisvinneren Nadia Murad, snakket hun ikke med de utsatte.

–⁠ Jeg er ikke en journalist, jeg skal skape et bilde. Det viktige for meg er å fortelle deres historie – ikke å vise ansiktene deres.

Cristina de Middel slår hånden ut mot bildene rundt oss,

–⁠ Det var noen aspekter som måtte inkluderes, forteller hun,

–⁠ Men jeg ønsket å inkludere disse uten å falle for dramaturgien ved et fyrverkeri av lidelse. Det enkleste ville kanskje vært å snakke med et offer, og ta et bilde av henne, men det hjelper ikke.

Les også: Mannen plukker jordbær – Camelia er rom og studerer finans

Et pregende prosjekt

Cristina dro til Lagos for å gjøre fotoprosjektet. Nigeria er et av landene som er hardest rammet av seksualisert vold i konflikter.

–⁠ Det ga mening å inkludere den nigerianske befolkning prosjektet.

Hun møtte også fredsprisvinnerne Nadia Musad og Denis Mukwege for å fotografere dem til utstillingen

–⁠ Selv om portrettene av fredsprisvinnerne og selve utstillingen var to prosjekter som utviklet seg parallelt og aldri berørte hverandre, var det umulig å ikke la seg inspirere av dem.

Alt arbeidet de gjør, og dedikasjonen deres var umulig å ikke bli preget av.

–⁠ Bare deres tilstedeværelse, gjør noe med deg, forteller hun.

–⁠ Jeg ble nok enda mer klar over nødvendigheten av å fortelle verden om dette.

En bedre verden

Cristina de Middel smiler når jeg sier at hun slår meg som samfunnsengasjert.

–⁠ Jeg ønsker jo å ha en liten rolle i å gjøre verden til et bedre sted, forteller hun.

–⁠ Men jeg var fotojournalist i ti år, og på et tidspunkt forsto jeg at vi må endre fotografiet før vi kan endre verden.

–⁠ Måten vi konsumerer bilder på og måten vi forstår kulturer og land ut ifra bildene, er et problem. Vi har en tendens til å falle inn i klisjeer, simplifisere og repetere de samme kodene.

Hun tenker seg om, før hun fortsetter:

–⁠ Mitt arbeid er en sammensmelting av det vi må si, og det vi kan lære av reklamefoto. Folk elsker reklamefoto, hvis vi bruker det språket til å ekspandere vårt eget, kan vi kanskje engasjere folk igjen.

De Middels bilder skal vise en hel verden hvordan seksualisert vold rammer – på hennes måte.

–⁠ Det er ikke lenger nok å bare vise hva som skjer foran kamera, publikum er immune mot det. Du må grave dypere og vise hva som skjer på innsiden, avslutter hun.

Les også: Betaler husleien ved å chatte, strippe og onanere på kamera