På innsiden av Hillsong: –⁠ Kris­ten­dom­mens McDonaldʼs

Johannes, Marthe, Kristian og Simon fyller hverdagen med studier og venner, og sjelen med Den Hellige Ånd. Hver søndag trapper de opp på kirketrappen for å gi seg over til lovsang, neonlys og Jesus.

Bassen smeller gjennom rommet og led-lysene blinker intenst.

–⁠ Velkommen til kirka, jubler en ung fyr fra scenen.

Klokken er 11:00 søndag morgen.

Gjengen som ventet utenfor dørene til Sannergata 12, var med sine runde briller, hvite sneakers og jeans til forveksling like andre studenter. Men mens brorparten av studentmassen fortsatt sover med en halvspist kebab og gårsdagens hook ved sin side, er denne gjengen klar for en annen type oppvåkning.

–⁠ Vi er vanlige mennesker, vi bare går i kirka hver søndag, sier Johannes Korsgården (25).

PREDIKANTEN

Johannes studerer på Høyskolen for Ledelse og Teologi og er med i den unge menigheten Hillsong Oslo. Denne søndagen er stemningen nesten kaotisk før gudstjenesten begynner. I dag kommer nemlig Robert Fergusson, en av de ledende pastorene i Hillsongbevegelsen, for å preke.

Fikk du med deg denne? Kristendomstudentene: Guddommelig mangfold

Å tre inn i kirka minner mer om et russetreff enn en typisk gudstjeneste: Ungdommer jubler idet bandet løper på scenen, med karaoketekst på storskjerm, og synger alle med på poplåtene som åpner festen. Hendene til hundrevis av mennesker strekker seg mot taket.

–⁠ Det er mye ungdommer her, forteller Marthe van Vliet (20).

–⁠ Oslo er en studentby, og det merkes i menigheten.

Selv studerer hun grunnmedisin på Høyskolen Kristiania, og har nylig flyttet til Oslo etter et friår som misjonær. Hun forteller at hun alltid har vært kristen og har vokst opp i et kristent hjem, men at hun har vokst veldig i tro det siste året.

Et teologisk svar på den amerikanske drømmen

Ole Jakob Løland, postdoktor ved Det teologiske fakultet

Tiltrekker seg studenter

Da hun flyttet til Oslo for å studere, engasjerte hun seg straks i Hillsong, og går nå ukentlig på gudstjenester og er aktiv i «connectgrupper» hvor jevnaldrende møtes for å diskutere tro. Og hun er ikke alene: Hillsongs medlemsmasse består i stor grad av studenter. Kristian (23) og Simon (21) tror mye av appellen skyldes «energien» og fellesskapet.

–⁠ Jeg var først med i Philadelphiakirken, forteller Simon.

–⁠ Men jeg og en kompis ville prøve Hillsong, og vi ble tatt så godt imot. Vi ble dratt inn i det, satt i connectgrupper, og etterhvert team.

Team innebærer at man får ansvarsoppgaver; den varme velkomsthilsenen jeg fikk var fra «welcoming-teamet», som Simon er en del av.

–⁠ Målet er at det skal være komfortabelt for folk, sier Kristian.

–⁠ Gjøre det lettere å se Jesus.

–⁠ Velkommen! Du har kåme te ein happy-clap kirke, roper pastoren på energisk Sandnesdialekt. Det jubles.

Oslo Business Forum ville rost formidlingsevnen til Hillsong.

Universitas har pratet med fem nordmenn om troens betydning: –⁠ Gud er som oksygen

Preken med storskjerm

Etter lovsang, informasjon om kollekt og en svært visuell «church news» på storskjerm, inntar dagens stjerne scenen. En Hillsong-pastor trenger ikke fem års teologiutdannelse for å lede en preken, her er det retoriske gaver og et kall som gjelder.

Guds ord: -- Troen min kommer gjerne frem i diskusjoner og sånn. Mange av mine meninger er jo fundamentert i bibelen, sier Kristian.
Guds ord: – Troen min kommer gjerne frem i diskusjoner og sånn. Mange av mine meninger er jo fundamentert i bibelen, sier Kristian.

Ferguson snakker om å være en slik leder Jesus var, om «purpose» og om å være en «authority». Alt akkompagneres av en storskjerm med bibelvers og tidvis utforskende synthmusikk.

–⁠ Amen, messes det fra salen.

Fergusson erklærer at man ikke skal nyte prekenen hans.

–⁠ Iʼm not here to entertain you, sier han. Han er her for å undervise. Marthe forteller at preknene ofte handler om å vokse som menneske og at man skal føle seg utfordret.

–⁠ Men på en bra måte. Du skal ikke gå fra en gudstjeneste og føle deg som en drit person, understreker hun.

Foreløpig føler jeg meg helt ålreit, selv om det stikker litt i samvittigheten når jeg lar være å vippse kollekten og «love»-bidrag til Ferguson, til tross for oppfordringene fra pastorer og storskjerm.

Les også: Kirken opplever massiv medlemsflukt – Yrjan fant troen etter 22. juli

SYNDEN

Pinsebevegelsen, som Hillsong stammer fra, er en såkalt bibeltro retning. De anser det som står skrevet i bibelen som Guds ord og tolker gjerne fortellingene bokstavelig.

–⁠ Ja, homofili er en synd

–⁠ Jeg tror jo at mennesker som ikke tar imot Gud havner i helvete, sier Marthe, men legger til at de egentlig ikke snakker så mye om synd.

–⁠ Personlig mener jeg alle er velkomne i kirken, sier hun,

–⁠ Gud elsker også synderen, og den kristne troen handler mye om tilgivelse. Men ja, homofili er en synd.

–⁠ Gud skapte verden, og oss til å ha et godt liv. Hans plan for ekteskap er den beste, det er jo han som vet hva som funker, fortsetter Kristian, og skyter inn:

–⁠ Men måten enkelte homofile har blitt behandlet på gjennom historien er selvfølgelig ikke greit. Jesus tok til seg de utstøtte. Jeg er selv ikke perfekt, men Jesus elsker meg likevel.

De understreker at bevegelsen er opptatt av syndsforlatelse. Marthe forteller at hun selv har slitt med skamfølelse i perioder, etter å ha «syndet og trådt feil», men at tro også har hjulpet henne til å gå videre.

–⁠ Jesus har tatt det for meg, sier hun.

–⁠ Redd for fordommer

Den sterke troen er ikke bare en utfordring for selvfølelsen, men kan også by på konflikter i sosiale settinger. Simon sier at han må jobbe med seg selv for å tørre å fortelle at han er kristen når han møter nye mennesker

–⁠ Jeg er redd for å møte fordommer. Få masse vanskelige spørsmål, og bli sett annerledes på.

Jesus gjorde vann om til vin, så jeg tenker at det må være greit

Marthe van Vliet, student

De andre er mer komfortable med å proklamere troen sin.

–⁠ Hvis du er i ørkenen og finner et vannhull, så forteller du jo vennene dine om det, sånn føler jeg det med tro, forklarer Johannes.

–⁠ Hvis man ikke presser troen sin opp i trynet pleier det å gå bra, man må jo selv også strekke seg litt, sier Marthe

–⁠ Jeg er veldig åpen om troen min, men folk velger selv om de vil ta imot.

Les også: Derfor venter de med sex

STUDENTLIVET

Johannes og Marthe forteller at de ikke synes det er noen utfordringer med å ha ikke-troende venner, men for Simon er det annerledes:

–⁠ Jeg henger bevisst ikke like mye med mine ikke-kristne venner, som jeg gjør med de kristne, forteller han, og tenker litt:

–⁠ Jeg syns de setter meg på pause. Når jeg er med andre kristne, føler jeg at jeg blir et bedre menneske. Jeg blir bygd, liksom.

Vi er vanlige mennesker, vi bare går i kirka hver søndag

Johannes Korsgården, student

Kristian er enig med Simon, men presiserer at det er en balansegang.

–⁠ Ofte sitter jeg igjen med en takknemlighet etter å ha snakket med ikke-kristne. En takknemlighet for det jeg har med Gud.

Student Ingrid Vatnar Olsen (21) om fordommene: –⁠ Kristne er også kåte

Savner alternativer til fest

Det er ikke bare kirkekaffe som krysser leppene til de troende studentene: Alle fire nyter alkohol – med måte.

–⁠ Jesus gjorde vann om til vin, så jeg tenker at det må være greit, ler Marthe.

Samtidig forteller hun at fadderuka var tung, selv om hun deltok. Hun savnet alternativer til vors og festing, men sier at hun prøver å være flink til å initiativ til slikt selv.

Simon gikk et år på Handelshøyskolen BI og innrømmer at han drakk under «Fadderullan»:

–⁠ Men mye mindre enn andre, legger han raskt til.

Kristian valgte helt å avstå fra å drikke i sin fadderuke, fordi han ikke likte drikkekulturen. Det ga ham mer overskudd til å gjøre andre ting, sier han.

–⁠ Avholds fadderuke anbefales, sier han.

«Drikke-og ligge»-kulturen

Kristian forteller at han er veldig komfortabel med å stå utenfor den typiske «drikke-og-ligge»-kulturen som preger studenthverdagen.

–⁠ Jeg har ikke noe problem med å koble med folk, selv om jeg ikke drikker, sier han.

–⁠ Egentlig syns jeg det bare er kleint med folk som må drikke for å ha det gøy.

–⁠ Bortsett fra akkurat det som skjer lørdagskvelden, er vi nok veldig like andre på vår alder, avslutter Johannes

Med smaken av gulrotkake i munnen, betraktelig saftigere enn den du får i SiO-kantina, åler jeg meg forbi jevnaldrende med forlovelsesringer og ut i Sannergata.

Idet jeg krysser veien hører jeg en smørblid sørlending rope etter meg:

–⁠ Velkommen tilbake neste søndag!

Khalid Nesheim gikk fra islam til scientologi: Lærer studieteknikker i kirken

GUDSTJENESTEN

Men allerede før en uke har gått er jeg tilbake. Robert Ferguson har vært på en todagers rundtur i det ganske land, og skal nå holde en en siste preken i Norge. Om søndagens gudstjeneste var en bølge av energi, er denne tirsdagskveldens «Heart and soul»-arrangement en tsunami. Det klampetrappes og jubles.

Pinsebevegelsen er kristendommens McDonald’s

Ole Jakob Løland, postdoktor ved Det teologiske fakultet

Pastoren lover oss en fest av en samling. Også i kveld skal Ferguson skal hjelpe oss til å bli bedre mennesker, en bedre kirke. En kirke som kan hjelpe oss å overkomme våre personlige utfordringer, men også vår største nasjonale og globale utfordring: At det fortsatt finnes ikke-kristne.

Fergusson gir oss en prøvesmak på sitt nyeste prosjekt: En skole om «how to live a larger life». Del 1, «How to live in a community» gir oss en organisert, punktvis oppskrift for å leve i et kirkesamfunn: «Honour the leaders. Seek the good of others...»

–⁠ Marginalt i Norge

Ungguttene ved siden av meg noterer flittig i sine innbundne notatbøker.

Fergusson følger opp hvert av de fem punktene med anekdoter fra sitt eget liv. Han spøker, han kjefter, roper, smiler, forteller om da han helbredet en kvinne «both physically and spiritually», og viser til bibelvers. Når inntok disse amerikanske klisjeene kirka?

Ole Jakob Løland, postdoktor ved Det teologiske fakultet, sier han forstår at jeg beskriver det som en amerikanisering.

–⁠ Det er et visst poeng å betegne det sånn, sier han.

Løland er en av forfatterne bak den nylig utgitte boka «Global kristendom. En samtidshistorie», og har blant annet forsket på nye former og globale trender innenfor kristendommen.

–⁠ Hillsong spres raskt og vinner stor oppslutning, men det er verdt å merke seg at den fortsatt er marginal i Norge og Nord-Europa. Det blir interessant å se om de klarer å bli en størrelse å regne med fremover.

Det tror Løland imidertid ikke. Han peker på at min «sosialdemokratiske ryggmargsrefleks» nok er typisk for nordmenn.

Muslimske «Amir» (18) er homofil, men vil gifte seg med en kvinne

Assosiasjoner til selvhjelpskurs

–⁠ Hillsong forkynner det som kan kalles en prosperity gospel, herlighetsteologi, som vokste frem i USA på 1950 i et religiøst og politisk klima hvor kommunisme var demonisert og man hadde en enorm tro på individet og de frie markedskreftene. Et teologisk svar på den amerikanske drømmen, sier han og fortsetter:

–⁠ Det forkynnes at det er Guds vilje at du skal ha materiell velstand og sjelelig lykke. Det er ikke rart at man kan få assosiasjoner til selvhjelpskurs. Flere av pastorene selger millioner av eksemplarer av selvhjelpsbøker. I denne formen for kristendom er det er en enorm tro på at individet kan endre seg og sin egen situasjon.

MARKEDSTROEN

Den amerikanske sjargongen manifisterer seg ikke bare gjennom språket: I bønnene bes det også for større hus, boligsalg og bedre økonomi. Pastoren med sandnesdialekt avslutter en anekdote om å ha en plan med å rope: «fem millioner deilige skattefrie norske kroner» fra scenen.

Løland peker på at herlighetsteologien som ofte forkynnes av Hillsong-pastorer internasjonalt ukritisk omfavnelser deler av en kapitalistisk ideologi.

–⁠ Det er ingen kritisk samfunnsanalyse til hvordan kapitalismen arter seg, sier han og viser til eksempelet om uttalelsene om boligsalg:

–⁠ Du vil ikke møte noen problematiseringer av hvordan dette boligmarkedet fungerer: Av hvem som vinner og taper på det. «Prosperity gospel» er en fortelling uten tapere.

Min studietid med Knut Arild Hareide: Solgte øl for 11 millioner kroner i året

Imagebygging

Hillsong legger mye ressurser ned i imagebygging: de har en profesjonell og plettfri profil på sosiale medier, talene er suggerende, og corporateengelsken flettes inn i preknene:

«Gud e hær, han har kåme for å stir things up».

Løland peker på at dette er typisk for pinsebevegelsen.

–⁠ Pinsebevegelsen dyrker det emosjonelle på grensen til det massesuggerende og fremstår spontant og fritt, men når du ser nærmere på det ser du at ting er velregissert av lederne.

Global merkevare

–⁠ Med fare for å være litt vulgær, sier Løland og ler litt:

–⁠ Så kan man kanskje si at pinsebevegelsen er «kristendommens McDonald’s»: Den etablerer seg overalt, med visse lokale tilpasninger.

Hillsong har befestet seg som en global merkevare som man vet selger og et konsept man vet har appell. Guttene jeg snakker med lurer på om de to dagene i menigheten har brakt meg nærmere Jesus.

Jeg må innrømme at det foreløpig ikke ser ut til at vi skal til samme sted etter vår tid på jorda. Løland sier at selv om Norge på mange måter er kjempemarked for Hillsong, så er nok nordmenn «ganske vaksinert» mot denne typen forkynnelse.

–⁠ Jeg tror nok mange, som deg, vil være skeptiske til denne kristne troen kombinert med markedstroen og individualismen.

Så jeg blir nok ikke alene der nede.

Jeg takker Hillsong-guttene pent for intervjuet.

–⁠ Selv takk, sier Kristian,

–⁠ Og ja: Ta med at Simon er singel.

For øvrig vil ingen av dem date en ikke-kristen.