Min studietid med Ingvild Lothe: – Hun ville banke meg
Forfatter Ingvild Lothe droppa ut fra Universitetet i Bergen to ganger. På Forfatterstudiet i Bø fikk hun selvtillitten hun trenger for å skrive – og litt bråk.
Ingvild Lothe serverer kaffe fra en ødelagt presskanne, og begynner å le når vi spør om studietiden hennes. Hun var veldig kort innom litteraturvitenskap og retorikk på Universitetet i Bergen (UiB), sier hun.
– Jeg er veldig glad i å lese, jeg leser veldig mye, men jeg er ikke så glad i å analysere alt jeg leser. Det ble problematisk for meg, å skulle gå inn og analysere noe som er skrevet for 200 år siden, og så skulle si «ja, det er dette dette betyr», uten å kunne snakke med forfatteren.
Lothe er ikke opptatt av «fasiten» på en tekst. Hun syns tekster skal bety det de betyr for leseren, og følte det var for mye fokus på fasiten på de tidligere studiene.
– Da ble jeg veldig irritert, sier hun.
Gert Nygårdshaug: –Vi stormet den amerikanske ambassaden
Samme dag som fristen gikk ut søkte Lothe på forfatterstudiet i Bø. Hun trodde ikke at hun skulle komme inn. Men det gjorde hun. Der bodde hun i et hvitt stort hus, våknet opp til elg i hagen, og drakk vin på mandagene. Bø var annerledes fra byen, forteller Ingvild. Hun følte hun var i limbo. Her kunne man ikke gå ut på byen eller spise middag med venner.
– Man blir veldig fanget i den der boblen hele tiden. Men det var jo også veldig fint. Man får lest og skrevet mye fordi man kjedet seg veldig om man ikke gjorde noe. Egentlig perfekt sted for et sånt studie.
Det var ikke aktuelt å gå på skrivekunstakademiet i Bergen. Der hadde hun for mye venner og familie. Hvis hun skulle gjøre noe sånn, måtte det være lengre borte. Hun hadde ikke gitt ut noen bøker hvis det ikke var for tiden i Bø, mener hun.
– Jeg tror ikke jeg hadde nok selvtillit på det jeg holdt på med. Jeg fikk mye bekreftelse på at det jeg gjorde var interessant og bra mens jeg gikk der.
Selmer gjorde det ikke sykt bra på skolen: – Jeg fikk to D’er og en F
Ikke alle møter var like hyggelige. Lothe forteller om en jente på skolen som bodde med en klassekamerat på en stor prestegård.
– Hun ville banke meg. Hun sa: «Jeg hatet deg fra du gikk inn i rommet». Jeg begynte å le, som gjorde henne enda sintere. Men noen holdt henne tilbake. Jeg ble ikke lei meg for det.
Det er to lærere Lothe husker spesielt godt: forfatterne Kristine Næss og Øyvind Ellenes. Hun forteller at Næss ga henne en bok siste dagen hun var lærer, der hun skrev at hun hadde troen på henne, og at hun måtte fortsette å skrive. Videre nevner hun en runde med tilbakemeldinger hvor medelevene var krasse mot en av tekstene hennes, som hun selv sier var ment å være absurd. Da sa Ellenes: «Hvis du skriver sånn som hun skriver, kan du skrive hva faen du vil». Av totalt tjue lærere, sier Lothe at hun bare husker disse to.
Forfatterskoler har fått kritikk for å kun produsere én type forfattere og at lærernes ord blir plassert i elevenes penn. Det kjenner ikke Lothe seg igjen i.
– Alle i min klasse hadde veldig forskjellig stil når de skrev, og jeg følte de oppmuntret elevene til å videreføre stilen. Lærer Rune Christensen anbefalte bøker han trodde jeg ville like. «Liker du å skrive på den måten, kanskje du burde lese dette.»
Lothe synes det er viktig å være selektiv med hvilken kritikk man forholder seg til.
– Det er alltid en lærer som digger det du gjør, og en som hater det. Da må man bare velge hvor man legger fokuset sitt. Jeg velger å fokusere på de som liker det jeg gjør.
... det gjorde derimot ikke Siv Jensen
