La oss prise danskebåten

I helgen opplevde jeg enhver sosialantropologs våte drøm: jeg var på danskebåten. Idet vi kastet loss sank ikke bare prisen på drinken «sex on the boat». I likhet med momsen, forble også selvhøytideligheten igjen på fastlandet.

Om du ikke har vært en del av dette kulturelle ritualet før, er det akkurat slik du ser for deg. Åpningsseremonien foregår på dekk med en forfriskende leskedrikk i hånda, mens gjestene nyter utsikten over Oslo. Eller rettere sagt, sier adjø og farvel til hverdagens moral. Det neste som skjer, og kanskje det viktigste, er at svenske Peter forkynner de vakreste ord over høyttaleren: «Taxfree’en har öppnad». Man skulle trodd alle var klar over at her er det billig, ettersom vi alle er oppvokst med de urgamle Fredrikstad-sagaene om harryhandel og Syden. Men ekstasen blant gjestene med overtenning på bakgrunn av sluttsummen på kassalappen, er til å ta, føle og lukte på.

Det er tid for dåp. En tur i jacuzzi får blodet til å pumpe og er startskuddet på en lang kveld med swing og rock n’ roll. Musikkquizen, som selvfølgelig inkluderer noe om Alexander Rybak, ledes an av en kirketjener fra «söta bror» med famlende svorsk fremtoning. For denne pilgrimsbåten er intet unntak: En nordmanns perfekte ferie må inneholde en partysvenske.

Som i bibelen, sier danskebåten også noe om grådighet. Det er helt lov. Finn fram din indre James Bond, for nå skal det gambles. Å spille bort et par tusen er ikke så farlig. Man er jo tross alt bare på danskebåten en gang i… året.

Det mest fascinerende med dette norske ritualet er imidlertid hvordan alle gjesters tidligere kamper og nåværende utgangspunkt, nulles ut. Om du har master i kunsthistorie eller er personlig trener. Om du foretrekker å gå ut på Heidi’s eller Kulturhuset. Vi er alle likestilt i limbo.