Disse studentene har et nært forhold til foreleseren
Det er lett å føle seg liten og usynlig i møte med studentlivet. Da hjelper det å ha en lærer eller professor som gjør det lille ekstra for å se, forstå og inspirere. For disse studentene har foreleserne vært både lærer, mentor og venn.
– Ragnhild Fjellro har vært en stor inspirasjonskilde. Det var hun som fikk meg til å forstå at jeg ville bli journalist.
Første gang Ragnhild Ås Harbo, tidligere journalistikkstudent ved Høgskolen i Oslo og Akershus, møtte læreren Ragnhild Fjellro, var på et reportasjekurs i Cape Town. Harbo var 20 år og ville finne ut om journalistikk var noe for henne, samtidig som hun gjorde «noe gøy».
Foreleserne som gir og gir: Forelesernes beste vandrerhistorier
– Hun kunne bedre
Ung, lovende og full av selvtillit tok Harbo alle skriveoppgavene på strak arm.
– Vi skulle skrive små fortellinger fra dag til dag, og jeg husker jeg tenkte at «dette her kan jeg». Da hun skulle lese opp en av historiene hun hadde skrevet, var tilbakemeldingen fra Fjellro tydelig: «Fint, du er inne på noe, men prøv igjen».
– «Hæ?!» tenkte jeg snurt, og gikk hjem, satt meg ved bassengkanten og skrev på nytt, forteller Harbo og hamrer løs på et imaginært tastatur mens Fjellro ler høyt.
Å få se unge mennesker oppleve nye erkjennelser – herregud for en gave!»
Ragnhild Fjellro, høyskolelektor i journalistikk ved HiOA
Dagen etter fikk hun samme tilbakemelding: «Ja, det begynner å nærme seg noe, men du har litt til å gi!». Oppgitt og frustrert gikk Harbo hjem og skrev på nytt én gang til. Under opplesningen dagen etter satt Fjellro med tårer i øynene.
– Jeg visste at Ragnhild kunne bedre. For meg er det viktig å forsøke å møte enhver student der han eller hun er, og se etter hvor de er akkurat nå, hvor de har vært og hvor de vil, forklarer Fjellro.
Ragnhild Fjellro: Vil fagorganisere seminarlederne
«Drømmestudenten»
Latteren sitter løst gjennom hele intervjuet, de fullfører hverandres setninger og Fjellro beskriver Harbo som «drømmestudenten». Da Harbo flyttet til Oslo etter å ha jobbet som journalist i Stavanger en stund, møttes de igjen på boklanseringen til en annen foreleser fra Cape Town. Gjensynsgleden var stor, og de gikk ut og spiste middag. Senere har Fjellro fungert som en slags mentor for Harbo når hun har stått ovenfor viktige og vanskelige veiskiller i livet, som da hun skulle velge mellom å bli i jobben i Aftenposten eller studere journalistikk. Fjellro beskriver 20-årene som en «utrolig fin og sårbar alder», hvor man er klar for å møte verden og å oppdage seg selv i den, samtidig som årene er preget av mye usikkerhet.
– Det kan handle om helt banale ting som hvordan få betalt husleia, hvordan ha råd til de riktige klærne, hva gjør man når man har forelska seg i helt feil person, men også mer alvorlige ting som psykisk sykdom. Derfor prøver jeg å møte alle med respekt, forteller hun før hun plutselig utbryter:
– Vet dere forresten hva respekt betyr?
– Nå er vi i gang, ler Harbo.
– Det betyr «å se en gang til». Er ikke det utrolig fint?
Balansekunst
Da Harbo begynte på journalistikkutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus, fikk hun igjen Fjellro som lærer, til begges store glede. Det er tydelig at det er viktig for Fjellro å ha en god relasjon til studentene. Hun beskriver relasjonen som en fin balansegang mellom å være lærer, fagperson og omsorgsperson, og er opptatt av å se studentene som enkeltmennesker.
En gave
Å undervise på måter som legger vekt på restriksjoner og disiplin er uinteressant for Fjellro.
– Jeg vil ikke tvinge studenter til å komme og høre på meg. Da dør gleden. De kan ha mange gode grunner til ikke å komme, og det trenger absolutt ikke bety at de er late. Og hvis de er late en dag, ja, da trenger de kanskje det, da, sier Fjellro.
For henne er det viktigere å gjøre studentene trygge, se dem, engasjere dem og gi dem mulighet for refleksjon der de er i livet.
– Å få se unge mennesker oppleve nye erkjennelser – herregud for en gave!
Godt likt
Harbo poengterer at hun ikke er den eneste med en nær relasjon til Fjellro. Hun beskriver Fjellro som en lærer «ingen ville skuffe».
– Det var mange som sa «jeg har ikke lyst til å skuffe Ragnhild».
Fjellro protesterer smigret.
– Jo, det er sant! Når man viste frem en radioreportasje, hadde man lyst på det blikket Fjellro gir, forteller Harbo ivrig mens hun sperrer opp øynene og demonstrerer Fjellros ansiktsuttrykk når hun synes noe er bra.
– Da Fjellro dukket opp på en avslutningsfest vi hadde, var alle sånn «åh, Ragnhild kom, hurra!». Det var helt naturlig at hun var der.
Ragnhild Fjellro om sex og tabu: Sexleketøy og kapital
Delte ut klemmer i forelesning
Latteren høres på lang avstand når Universitas åpner døren til korridoren der professor Anne Krogstad har kontor. Tidligere student Solveig Wiland Gruenke er allerede i gang med å oppdatere Krogstad på alt som har skjedd siden sist, når vi kommer inn døren.
Ansikt til universitetet
Krogstad har vært Gruenkes foreleser i flere emner på bachelorgraden i Kultur og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Gruenke fikk også oppleve Krogstad som sjef og samarbeidspartner da hun begynte å jobbe som seminarleder og hadde henne i tillegg som veileder på masteroppgaven i sosiologi.
– Anne har betydd veldig mye. For meg har hun vært et ansikt til universitetet, og min inngangsport til mange kule muligheter. Det var gjennom henne jeg fikk jobben som seminarleder, for eksempel, forteller Wiland. Den nære kontakten med Krogstad bidro også til at det ble mindre skremmende å snakke med andre professorer.
Smil og klem
– Anne har vært et veldig hyggelig tilskudd i studiehverdagen. I form av et smil eller en klem. Jeg har følt meg veldig sett, støttet og forstått av Anne. Det betyr utrolig mye, forteller Gruenke.
I veiledningssituasjoner har hun aldri gruet seg til å levere noe. Tilbakemeldingene har alltid føltes konstruktive og velmenende.
– Anne er også den eneste foreleseren jeg har hatt som i slutten av en forelesningsrekke har stått og delt ut klemmer når alle skulle ut av auditoriet.
Krogstad ler, og sier at hun ikke kan huske det. Da det ble Gruenkes tur til å få en klem, trodde hun ikke Krogstad husket navnet hennes en gang, men får plutselig høre «Ha det godt, Solveig! Takk for nå!».
Noen ganger blir jeg litt tigermamma som skal forsvare studentene mine og vise omsorg.»
Anne Krogstad, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi
Like viktig som kollegaene
For Krogstad er det like viktig å ha en god relasjon til studentene som til sine kollegaer.
– Studentene er jo halve jobben. Jeg er opptatt av at studentene skal føle seg trygge, sier Krogstad. Hun forteller at hun har et spesielt hjerte for unge folk og ser at mange opplever alderen rundt 20-25 som krevende.
– Mange føler seg usikre, og hvis jeg kan være en å støtte seg på, er det bare fint, forklarer hun.
Gruenke skyter inn at det er mange som har en nær relasjon til Krogstad.
– Noen ganger blir jeg litt «tigermamma» som skal forsvare studentene mine og vise omsorg, ler Krogstad. Hun poengterer at det likevel er umulig for henne å se hver enkelt student.
