Gro Harlem Brundtlands studietid: Alltid på farta, aldri på fest

«Hun kan virke som å bade seg i sommersol, eller som å stikke hånden i et vepsebol», står det skrevet i en vise om Gro Harlem Brundtland i årboka fra medisinstudiet ved Universitetet i Oslo. Mannen hennes har funnet den fram fra bokhylla hjemme i leiligheten på Bygdøy.

– Jeg kan både være smilende og blid, men så kan jeg være den som sier kraftig ifra. Derfor fikk jeg den, humrer hun mens hun blar i den lysegrønne boka foran seg på spisebordet. Den bringer tilbake minnene fra en travel, men inspirerende studietid.

Allerede første året som medisinstudent var Brundtland med å starte Arbeiderpartiets studentlag, og kom inn i styret til Det Norske Studentersamfund. Det krevende studiet og det brennende engasjementet kan kanskje virke vanskelig å forene, men ikke for den tidligere statsministeren.

– Det gikk bra det. Men jeg var en ansvarlig person. Jeg lå ikke og sov til 11-12 om dagen, jeg jobbet fra klokken 8 til klokken 6 med studiene mine hver dag, forteller hun.

Det er altså ikke til Brundtland du skal gå om du vil ha bekreftelse på at skippertak er en god løsning. Landsmoderen, som hun også er kjent som, mener studietiden er viktige år for å «ta tak i livet sitt».

– Det er ikke klokt å tenke «jeg er jo student og jeg må jo kunne more meg, jeg behøver ikke gå på forelesning hver dag, kan jo få notatene til en venn eller venninne». Studietiden skal ikke bare være en fest. Livet etter blir enda mer krevende, advarer hun.

Siden dagene gikk til studiene måtte den politiske aktiviteten vente til kveldene. Her var hun den eneste fra medisin og en av få jenter, særlig når hun kom høyt opp i rankene. Kampen for likestilling ble fort viktig for studenten som skulle blir Norges første kvinnelige statsminister.

– Som jente kunne det være vanskelig å bli tatt seriøst. Det gjaldt å ha tilstrekkelig selvtillit og kraftig stemme, og det var en fordel for meg at jeg har det, sier Brundtland med en like klar røst som hun alltid har hatt.

– Hvis du har en litt spe, tynn stemme og snakker forsiktig, sier hun med en illustrerende pipende stemme.

– Da kommer noen med kraftig mannestemme inn og overtar.

Det var også i studietiden at Brundtland møtte mannen sin, Arne Olav. Mens hun satt i styret til Arbeiderpartiets studentlag, satt han i styret for det Konservative studentlaget.

– Han var jo høyremann, men heldigvis bare lyseblå, forsikrer Brundtland.

– Hva med festing? Var det mye av det i studietiden din?

– Altså, jo, vi kunne ha selskaper fredag eller lørdag kveld, hjemme hos en av oss. Men vi gikk aldri ut som dere gjør nå ... Ut på byen, for eksempel? Helt utenkelig, sier hun og himler med øynene. Med mindre det var en «veldig spesiell begivenhet», forteller Brundtland at hun alltid var hjemme senest klokken ett.

– Alt det der med at ungdom går ut klokka ti eller elleve om kvelden i helgen … Hvorfor være oppe om natten? Også være sliten neste dag? Ikke tale om!

Brundtland blar engasjert i årboka, og leser ivrig opp flere av de andre studentenes viser også. På etterspørsel, leser hun opp noe mer fra sin egen side.

– «Gro, het hun og illskrek da hun ble født, hvilket viser hvor tidlig grunnleggende karakteregenskaper kan gjøre seg gjeldende». Jo, jeg tror de synes det var ganske treffende, sier hun og humrer litt igjen.