Halvt student – helt toppidrettsutøver

– Du kan gå på en skikkelig smell

Samtidig som Kristian Ruth deltok i OL i Beijing, London og Rio studerer han materialteknologi. Utdanningen går ikke fort, og han blir som regel nødt til å ta permisjon når det nærmer seg et mesterskap.

– Det er nesten umulig å balansere en idrett som seiling med studier, egentlig. Du blir ikke best på begge deler. Det er folk som har prøvd å gape over veldig mye, som har gått på en skikkelig smell, sier han.

For noen har det gått utover både studier og idretten, forteller Ruth. Han har også prøvd seg på det umulige selv.

– Jeg har jo prøvd å studere halvtid, kvarttid og så videre. Men det ble alltid bare et skippertak en uke før eksamen. Det går ikke an å studere jevnt når man er opptatt på treningsleir fra åtte om morgenen til åtte om kvelden.

Bakgrunn: Toppidrettsutøvere som studerer møter en tidvis umulig hverdag

Kan legge opp

I vår skal han gjøre ferdig med bacheloren. Det er i alle fall planen. Det som vanligvis tar tre år, har tatt ti år for Ruth. Samtidig kan seilerkarrieren være over. Han er ikke like sulten som han en gang var, og friåret etter Rio-OL har vært deilig.

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. En eller annen gang før juni må jeg bestemme meg om jeg skal ta fire nye år som toppidrettsutøver, sier Ruth.

Om han legger opp, har han nye interesser å stri med.

– Jeg holder på med et veldig spennende prosjekt om superhydrofobe overflater på studiet mitt. Det hadde vært veldig kult å bruke det videre, sier han.

Kritiserer UiO

Ruth begynte å studere på NTNU. Der hadde han mulighet til å ta eksamener på treningsleirer i utlandet og andre konkurransesteder, forteller han.

– De har en uttalt ambisjon om at de skal være et godt alternativ for idrettsutøvere. Jeg hadde tatt veldig mange færre eksamener uten oppfølging fra dem.

Ved Universitetet i Oslo har ikke oppfølgingen holdt samme klasse, mener han.

– På UiO er det litt halv-frivillig hjelp på noen fakulteter, men ingenting på fysikk og kjemi. UiO bør bestemme seg om de ønsker utøvere her, og hvis svaret er ja, må de tilrettelegge bedre.

– Det er viktig å ha noe man brenner for utover idretten

Når du er nybakt europeisk mester, spiller klubbhåndball for Oppsal på øverste nivå og tar en bachelor i sykepleie, er det vanskelig å klemme torsdagspilsen inn i timeplanen. Og det var før Malin Aune gikk til Vipers Kristiansand denne måneden – et lag som satser hardt på å ligge helt i ligatoppen.

– Venninnene mine på studiet spør meg om jeg vil være med på ting, men som regel kan jeg ikke. Jeg lever nok et litt kjedelig studentliv. Heldigvis driver jeg en lagsport der vi jentene på laget er mye sammen, forteller Aune.

Har sett triste skjebner

21-åringen kjenner til skrekkeksempler på spillere som ikke har utdannet seg, og har slitt ved endt karriere. For mange er det vanskelig å fortsette uten det de har dedikert mesteparten av livet sitt til.

– Vi har hatt fokus på at det er viktig å kunne falle tilbake på noe etter håndballen. Jeg har sett flere uten utdanning som mister seg selv etter skader eller når de legger opp, sier Aune.

Den beste hadde vært et studieløp med lite obligatorisk oppmøte, forteller hun. Men ingen av studiene der det var mulig, for eksempel ved Universitetet i Oslo, falt i smak.

– Jeg tror det er viktig å ha noe man brenner for utover idretten. Sykepleie er vanskelig å kombinere, men det er noe jeg virkelig ønsker. Jeg vil absolutt ikke ha en utdanning bare for å ha en.

Må bytte skole

Aune er fornøyd med oppfølgingen hun får på Høgskolen i Oslo og Akershus, men skal nå prøve å bytte til Universitetet i Agder på grunn av overgangen.

– Jeg prøver å bytte skole, og få til å begynne det andre året på sykepleie til høsten der. Det blir mindre tid, men jeg håper det blir ett fag i semesteret.

Det er imidlertid ingen tvil om hva som er prioriteten.

– Jeg har alltid tenkt at jeg gjør ingenting som går utover håndballkarrieren. Med en gang det blir stress legger jeg det til siden, og så tar jeg det opp senere, sier Aune.

– Jeg er ikke så keen på å reise rundt i Østblokken til jeg er 36

Oskar Marvik var nylig på en av sine mange og trange treningsleirer i kalde øst- og nordeuropeiske skoger, der det verken er internett eller særlig privatliv. Denne gangen i finske Ilmajoki.

– Det er da jeg tenker, hva faen gjør jeg her, forteller «tåsenplogen», et kallenavn som går igjen på utøverens Instagram.

Etter en liten tenkepause kommer han på et positivt aspekt.

– De har billig snickers da, så det er positivt.

Skal ikke bli veteran

Marvik bruker mellom 180 og 200 dager på reiser til treningsleirer rundt om i verden. Når han er hjemme studerer han en bachelor i økonomi og administrasjon, med plan om å senere ta en master i siviløkonomi. Brytehverdagen gjør at han studerer femti prosent.

Samtidig ønsker han å bli ferdig med studiene såpass tidlig at han slipper å være bryter like lenge som den 33 år gamle OL-helten Stig André Berge.

– Jeg er ikke så keen på å reise rundt og bo i østblokken til jeg er 36, ass. Det er dritkult å konkurrere, men det er som å være i militære når du er ute i skogen i Ukraina, sier han.

Generalsekretær i Norges studentidrettsforbund: Slakter idrettsforholdene til studenter

Holder med bryteskolen

Yrker som aksjemegler eller analytiker innen finans frister Marvik. At han er såpass oppsatt på å utdanne seg, gjør at han skiller seg ut i brytemiljøet.

– På mitt lag er det ikke så mange som tar utdanning. De klarer seg med det man kaller bryteskolen. Da vet jeg ikke hva man skal finne på når man er ferdig, så for min del er det veldig greit å ha en ny mulighet jeg kan jobbe videre med.

Enn så lenge blir det en blanding av bryteskolen og Handelshøyskolen BI for Marvik. Han er en del av et Olympiatoppen-prosjekt som satser mot OL i Tokyo.

– Når det nærmer seg kvalifisering blir det nok bare fokus på bryting, sier han.

– De fleste lever i en boble og tenker at de aldri legger opp

Cecilie Fiskerstrand har få «vanlige hverdager». Hun har spilt på ungdoms- og seniorlandslag de siste seks årene, og var med i VM som 18-åring. Hun hadde tre eksamener på tre dager før hun dro til VM.

Mens medelevene på videregående gikk glipp av eksamen på grunn av sykdom, måtte Fiskerstrand vente til høsten fordi hun spilte verdensmesterskap i Canada.

– Det var noen knallharde dager. Det viser egentlig hvordan alt er mulig, liksom. Man kommer gjennom det, sier hun.

Vurderte aldri pause

På tross av en svært hektisk timeplan var det aldri aktuelt å ta en pause fra studielivet etter VGS.

– Jeg hadde bare lyst til å begynne med en gang. Jeg vet om så mange som ikke begynner, og så begynner de aldri. Da er det bare å begynne, og så får det heller ta lang tid. Jeg får jo ikke brukt utdanningen nå uansett, sier hun.

Hva hun skal bli er imidlertid litt vanskeligere å si. Fiskerstrand har alltid vært bestemt på å utdanne seg, og går nå på det første basisåret på Norges Idrettshøgskole. Hva hun skal utdanne seg til er et vanskeligere spørsmål. Yrker hun kunne tenkt seg, som fysioterapeut og lærer, er uaktuelle mens hun spiller fotball på grunn av praksistid.

– De forskjellige fagansvarlige har fremtiden min i hendene. Alt kommer an på hvor imøtekommende og villige de er. Det er helt tilfeldig, sier hun oppgitt.

Nesten pallplass: Norges Idrettshøyskole i toppen i prestisjetung kåring

Sitter i tenkeboksen

Innen mars må Fiskerstrand ha bestemt hvilket studium hun skal velge. Faktorene som spiller inn er mange, inkludert drømmen om å være proff i utlandet. Enn så lenge sliter hun med å si hva hun tror det blir.

Tanken på at hun en dag er ferdig med fotballen er ikke særlig behagelig.

– Ehm, jeg tror de fleste lever i en boble og tenker at de aldri legger opp. Jeg er glad jeg begynte å studere, så jeg kan bli noe. Kanskje lærer på videregående? Men praksis... Det er vanskelig, vi får se, sier Fiskerstrand.