Westerdals-student Eline Straumfors lagde bok av morfarens facebook-statuser

I ni år har Asbjørn Straumfors (73) delt av hverdagen sin gjennom statusoppdateringer på Facebook. Oppdateringene er humoristiske og filosofiske skråblikk på livet. Da han i 2012 ble diagnostisert med lymfekreft og mistet evnen til å gå, delte han også åpent om sykdommen.

Da barnebarnet og Westerdals-student Eline Straumfors fikk i skoleoppgave å samarbeide med noen utenfra studiet, falt valget på Asbjørn.

– Mange sa at dette må man jo lage bok av. Men morfar ble ganske overrasket da jeg fortalte at jeg ville samarbeide med ham, sier hun og kikker bort på morfaren, mens de poserer foran Astrup Fearnly museet hvor lanseringsfesten for boken deres Casa Appelsin finner sted.

– Men det var også rørende, og en ære, skyter morfaren Asbjørn inn og blir kysset på kinnet av barnebarnet sitt.

Prosjekt: «Collaboration»

– Oppgaven var å finne en samarbeidspartner man kunne gjøre noe med som ikke var grafisk designer. Deretter sto vi ganske fritt. Noen lagde fotobok i samarbeid med en fotograf, fikk oppdrag fra kunder eller samarbeidet med andre studenter på skolen, forteller Eline.

Prosjektet gikk på tvers av andre prosjekter.

– Vi jobbet med det over mange uker i løpet av våren, men det var absolutt denne oppgaven jeg la mest arbeid i det semesteret.

Men Eline dro prosjektet videre og forbedret det også etter at hun leverte boken til eksamen.

Tidligere Westerdals-student Hasse Hope: - Friår kan jeg ha i himmær´n

En ny sjanse

Bokens tittel Casa Appelsin er for Asbjørn et symbol på en ny sjanse.

– Jeg var forsont med tanken på at jeg kom til å dø. Jeg overlevde, men jeg kunne fortsatt ikke gå. Derfor reiste jeg til Spania for å trene på å gå. Kona og jeg kjøpte hjørnet av et hus og døpte det Casa appelsin, forteller han.

Da de flyttet til Spania brukte Asbjørn mer og mer tid på statusene.

– Alle som er venn med morfar på Facebook, har fått ta en del i morfars opp- og nedturer, forteller Eline mens morfaren humrer lett ved siden av. I Spania ble statusene lengre og temaene større. De handlet om jobb, pensjon, sykdom og det å være utlending.

Fått med deg? Westerdalsstudenter frykter for høyskolens sjel

Hekta på slekta

– Det er spesielt å lese alle statusene kronologisk, slik som i boken vår. Man ser hvordan livet forandrer seg litt og litt, forteller Eline. Statusene er ført opp som om de skulle vært skrevet ned i en almanakk.

Gjennom arbeidet med boken har Eline oppdaget nye sider ved morfaren sin.

– Jeg har på en måte analysert hvordan han har hatt det over tid, sier Eline og legger til at begge føler de har fått en ny type kontakt etter prosjektet.

– Det er veldig fint å ha en ting man kan diskutere og dele med hverandre, og kjenne at man kan få til noe fint sammen.

Livstegn

– For meg har det å skrive statuser vært en måte å gi et livstegn på, forteller Asbjørn, og Eline fyller inn at til tross for morfarens sykdom, opprettholder han alltid en positivitet i tekstene sine.

– Til og med når det er dødsalvorlig har han et glimt i øyet, sier hun stolt.

Asbjørn lever nå glade dager som pensjonist sammen med Elines mormor, og dokumenterer den til stadighet på Facebook, et medium han synes flere bør ta i bruk.

– Noen hater Facebook og ville ikke bli sett død sammen med en Facebook-status, men jeg mener det etter hvert heller har blitt et redskap for de eldre enn for de yngre. De eldre ville se hva de unge driver med, men ble hekta selv.

Gjenkjennelig gubbesnakk

Asbjørns hverdagspoesi har hatt større appell enn de to hadde trodd, for bokas første opplag på 100 eksemplaerer var plutselig utsolgt.

– Jeg stusser over at Elines studievenner viser sånn interesse. Jeg trodde statusene bare var gubbesnakk og gamlisgreier, ler han og legger til at flere unge jenter har lagt han til på Facebook den siste tiden.

– Jeg vet ikke helt hva mormor synes om det, sier Eline skeptisk.

– Det går nok helt fint, sier Asbjørn og lener seg avslappet tilbake i stolen.