– Fuck de jævla karakterane!

– Jeg var på en konsert en gang der et av bandmedlemmene var så full at han nesten ikke traff gitaren. Den fyren var meg, ler Daniel Kvammen med en øl i hånda.

Han har akkurat tatt lykkelig avskjed med et månedslangt prøveprosjekt som avholdsmann, og mimrer tilbake til starten av sin musikkarriere i punkbandet Seed.

– Vi trodde jo vi skulle revolusjonere verden, men det gjorde vi på ingen måte, innrømmer han.

Veien til suksess i musikkbransjen fant han imidlertid der han minst ventet det – på BI.

Geilo-gutten har nok av studielån, men noen fullførte grader har han ikke.

– Jeg har studert så inni hælvete mye, utbryter han med et oppgitt smil.

For før musikkeventyret startet rakk 27-åringen å være innom både utviklingsstudier på HiOA, sosiologi på UiO, historie på NTNU og til slutt kultur og ledelse på BI.

– Jeg er en halvstudert røver, men du får ikke bruke det som overskrift, sier han og kobler beskrivelsen til gamle rockeklisjeer.

Den kronglete studiestien angrer han imidlertid ikke på.

– Det er fælt å gå så «klassisk» ut her, men jeg føler at musikken min aldri hadde blitt slik den er i dag, hvis jeg ikke hadde levd det livet jeg har levd. Det er litt som brikker i et puslespill om du vil.

En stuefestival hos en studiekamerat fra BI, skulle bli brikken Kvammen hadde lett etter i puslespillet sitt.

Hallingdølingen klimpret ofte på gitaren på gutterommet, eller på jobb i kontrollrommet til skiheisen på Geilo. Kameraten, som allerede hadde teft for såkalt kulturelt entreprenørskap, overtalte en nølende Kvammen til å opptre.

– Da jeg begynte å spille, ble rommet helt stille på den gode måten. Folk var helt over seg etterpå. Derifra begynte det bare å rulle.

Et par år senere holder artisten få konserter i stuer, men mange i storstuer. I dag ser han at to år som kultur- og ledelsestudent har kommet godt med.

– Jeg slutta selvfølgelig før vi begynte med musikkdelen, men jeg rakk å lære mer om hvordan bransjen fungerer. Jeg forsto at det faktisk lønner seg å planlegge litt og ta de økonomi-tinga alvorlig, sier han med glimt i øyet.

Det er likevel ikke alt ved studielivet Kvammen anser som viktig.

– Fuck de jævla karakterene altså, det mener jeg helt seriøst. Det er kanskje veien til suksess for noen, men jeg tror studielivet er en dannelsesreise først og fremst, sier han.

Selv er han mer opptatt av å ta sjansene han får.

– Du må skjønne økosystemet, hvis det gir mening.

I musikkbransjen har han kommet langt med sin sosiale intelligens og bygdesjarm, men innrømmer at han misunner de mer teoretisk utrustede musikerne rundt seg.

– Jeg ønsker ofte at jeg hadde vokabularet til å si sånn: «Du, spill den jævla kryss elleve-akkorden!».

Samtidig er det ikke bare en ulempe å være ufaglært musiker, forteller han.

– Min styrke er kanskje at jeg forholder meg til følelsen av musikk, og det intuitive ved det, mer enn til de teoretiske rammene.

– Hvis jeg skulle valgt en gruppe mennesker å spille for resten av livet, hadde jeg valgt studenter. Mens noen jeg spiller for er mer tenkende og vurderende, lever studenter seg mer inn i musikken, konstaterer han.

Skal en tro besøkstallene på studentscenene når Kvammen er i by’n, liker de han også. Heldigvis for dem, er planen som proklamerte i sin første utgivelse, å storme «fremad i alle retninga».

– Jeg har aldri vært mer sulten enn jeg er nå!