Krevende klassiker

Teater Neuf har tradisjon for å sette store ressurser på en større produksjon i starten av hvert semester. Den 18. august og fremover er musikalen – som i etterkant av Broadway-premieren i september 1957 ble omtalt som en revolusjon innen moderne musikkteater – å finne på Chateau Neufs storscene. West Side Story (WSS) ble i 1957 nærmest unisont hyllet av kritikerne, først og fremst for banebrytende musikk og dans, men også for sin sosiale bevissthet. Denne uken bringes dramatikken til Studentfestivalen.

Udødelig

West Side Story belyser sterke poenger i sin beskrivelse av de katastrofale effektene av fattigdom og rasisme, og sjelens triumf over slike hindre ofte opplevd av innvandrere, skrev Time Magasine i etterkant av premieren.

Mange knyttet volden, fremmedgjøringen og rasismen som preger stykket til traumet USA fortsatt led etter andre verdenskrigs umenneskeligheter. Selv om disse ekstremene kanskje ikke er like aktuelle for studenter her og nå i Norge, sier produsent for oppsetningen, Anna Wergeland, at aktualiteten av WSS aldri vil gå ut på dato, fordi det i bunn og grunn handler om noe udødelig.

– Tematikken er fortsatt like gjeldene som den var på femtitallet. Det er kombinasjonen av udødelig kjærlighet, og ikke minst meningsløsheten i hvordan et dårlig valg kan føre med seg så voldsomme konsekvenser. Det blir aldri gammelt, sier hun.

– Svært ambisiøst

WSS er satt i et av New Yorks slumkvarter sent på femtitallet. Datidens produsent Jerome Robins strukturerte forstillingen etter Shakespeares Romeo og Julie. Ekvivalentene for Montague og Capulet-familiene er de lokale italiensk-katolske «Jets» og de Puerto Ricanske «Sharks». Midt i en krig om territorier er Tony og Maria fanget på hver sin side, bundet i sin kjærlighet for hverandre og revet av lojalitet for gjengen. På den tiden ble stykket beskrevet som å være svært ambisiøst, både når det gjaldt sang, koreografi og skuespill. Her hjemme, da stykket ble satt opp for første gang på Det Norske Teateret i 1965, ble det sett på som en bragd at man i det hele tatt klarte å produsere en så krevende musikal i Norge.

– Det er en svært vanskelig musikal å sette opp, sier Svein Sturla Hungnes, produsent bak den kritikerroste oppsetningen på Oslo Nye Teater i 2006.

– Den er krevende av flere grunner, mye på grunn av musikken og dansen, som krever mye hver for seg, men også fordi stykket fort har en tendens til å føles gammeldags. Det er avhengig av kontinuerlig fornyelse og aktualisering, særlig i etterkant av filmatiseringen av Romeo og Julie, sier Hungnes, og legger til at hans produksjon hadde tilbake i 2006 flere drakamper med musikalens rettighetsinnehavere i et forsøk på å endre manus og oppsett for å gjøre WSS mer aktuell.

– Det er positivt at dette er en amatøroppsetning studentene har gått i gang med. Det gir langt større frihet til å gjøre det eget og nytt, sier Hungnes.

Til dette svarer Wergeland at stykket, gjennom arbeid med amatører, vil fornyes på en helt naturlig måte.

– Det i seg selv gjør oppsetningen «vår egen». Når det gjelder sang, musikk og koreografi har vi måttet tatt utgangspunkt i de ressurser vi har, som til syvende og sist er amatører. Det er gjennom individualisering og tilpasning at produksjonen har blitt unik.

– Har dere aktualisert stykket til å gjelde nåtidens Norge?

– Nei, vi har ikke ønsket å dra inn konkrete konflikter i dagens Norge. Historien i seg selv berører aktuelle temaer som fremmedfrykt og den meningløse eskaleringen av gruppementalitet.

Måtte stille naken

Utfordringene for produksjonen er mange og varierte, men det mest avgjørende, sier Hungnes, ligger i samspillet mellom helten og heltinnen.

– Det viktigste er å finne de riktige skuespillerne til hovedrollene, Tony og Maria. Noen som både kan være forførende, tøffe, sårbare og samtidig synge på grensen til opera – det er svært vanskelig. Hvis publikum ikke elsker disse rollene, feiler dessverre mye av produksjonen.

22 år gamle Bastian Stabell i rollen som Tony sier at Hungnes definerer Tony og Maria i et nøtteskall.

– Det var en svært krevende rolle å gå inn i. Man stiller seg litt naken når slike følelser er i sving. Jeg har aldri spilt en så bærende rolle før. Det letter på presset at alle i produksjonen er veldig dyktige og dedikerte.

– Hvordan føles det nå?

– Jeg føler for øvrig fortsatt at jeg står litt naken, sier han.