Fotball i villmarka

STUDERTE: Tysk og fransk mellomfag fra Universitetet i Oslo, idrett hovedfag fra Norges Idrettshøgskole

NÅR: 1965-1972

AKTUELL: Ny landslagstrener i fotball for Irak.

Som profesjonell fotballspiller og landslagstrener har Egil «Drillo» Olsen vært mye ute og reist. Flere år med språk på Blindern kan sies å være en fordel.

– Språket har blitt noe rustent med årene, men det har kommet godt med i flere anledninger, som i VM i Frankrike i 1998, forteller fotballegenden.

Han ser tilbake på studietiden som en tid med mange gode minner, i det han kaller den mest politiserte perioden i universitetets historie.

– Det var en voldsom polarisering mellom rødt og blått. Jeg var aldri politisk aktiv selv, men jeg hang med. Rødfronten styrte jo Studentersamfundet på denne tiden, så der deltok jeg mye. Den gang var det komplett umulig å ikke havne i politisk diskusjon i kantina. Jeg antar at det er noe annerledes nå. Ellers var jeg en snill student. Fant ikke på så mye tull, men det hente jo at jeg tok en øl iblant, sier Olsen.

– Hvordan gikk det å kombinere fotballen med studier?

– Gjennom studietiden spilte jeg både på Vålerenga og Sarpsborg. På den tiden var ikke fotballen så profesjonalisert som den er i dag, men det var jo trening nesten hver dag. Kombinasjonen var til tider noe hard og det gikk definitivt på bekostning av studiene. Jeg hadde ikke bil på denne tiden, men det hadde Nils Arne Eggen. Vi kjørte til trening sammen hver dag. Jeg sov, mens Nils Arne kjørte, forteller Drillo.

I 1968 forlot den unge Olsen teoretiske Blindern til fordel for fysiske studier på nyopprettede Norges idrettshøgskole (NIH).

– Det var et nåløye å komme inn på idrettshøgskolen da den åpnet, men jeg kom inn. Da var jeg en glad mann. Jeg ser vel tilbake på årene på idrettshøgskolen med enda bedre minner enn fra Blindern. Der ble jeg jo langt ut i voksen alder. Først som student, så som ansatt amanuensis, forteller han.

Studiene på NIH ble veldig annerledes enn hva de var på Blindern:

– Det politiske miljøet var ikke like stort som på Blindern. Samtidig var studiemiljøet mye mindre og tettere. Vi reiste mye på turer rundt omkring. Sov i snøhuler og liknende. Det var veldig artig.

Drillo forteller at før de skulle på tur måtte de følge militæravdelingens pakkeprinsipper, som den gangen var en avdeling på NIH, om hva man måtte og burde ha i sekken.

– På en av disse turene langt ut i villmarka tok jeg med en fotball. Det ble godt mottatt av alle andre enn disse militære gutta. Etter hvert som vi spilte gikk luften ut av ballen og da hadde jeg selvfølgelig også pakket med en pumpe. Du skulle sett ansiktene deres. De sa det var det verste de noen gang hadde sett, men det føyde seg vel bare inn i rekken av merkverdige påfunn fra unge Olsen. Jeg tror de fleste så meg som en raring.