LIKHUS:Gabriel Michael Vosgraff Moro skriver om å se døde mennesker i frysedisken og er (tipper journalisten) den eneste norske forfatteren som denne bokhøsten bruker ordet «verdensgåten». Han har tidligere gitt ut essayboken _365 dager med Ludwig Wittgenstein_.
LIKHUS: Gabriel Michael Vosgraff Moro skriver om å se døde mennesker i frysedisken og er (tipper journalisten) den eneste norske forfatteren som denne bokhøsten bruker ordet «verdensgåten». Han har tidligere gitt ut essayboken 365 dager med Ludwig Wittgenstein.

Kjær­lig­heten, døden og fryse­disken

Gabriel Michael Vosgraff Moro ser døde mennesker i frysedisken og skriver forsvar for kristendommen i romanform.

«Jeg ser nakne mennesker bak disken, med benene surret sammen i forkrøplede stillinger, hodeløse menneskekropper med innvollene revet ut, helt hule mennesker, bare hud og kjøtt lagt til rette bak disken (...)», står det på en av de første sidene i Moros debutroman Autobahn. Bildene har forfatteren ikke tatt ut av løse luften:

–⁠ Den bunner i en erfaring at det helt konkret går an å se mennesker i en kjøttdisk, forteller Moro, som til daglig studerer litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Romanen er lagt i munnen på en navnløs forteller som blir overmannet av et plutselig minne fra barndommen mens han står foran nettopp kjøttdisken i et supermarked. Med ett er han igjen tilbake «i den hete trøtte døde sommeren» 1989, i bilen på vei nedover Autobahn i Tyskland. Og igjen ser han dyretransporten, grisene som står tett i tett bak «de grå harde varme jernsprinklene». Et øyeblikk som viser seg har vært avgjørende for hans videre liv. Dette blir starten på en mental ekspedisjon innover i hovedpersonens eget liv og forestillingsverden, en ekspedisjon som bringer ham til et slags mystisk punkt der alt samler seg, til selve verdensgåten, som Moro kaller det.

–⁠ Det med mystikk er viktig, men vanskelig å snakke om. Man nærmer seg et punkt der man ikke lenger kan snakke, forklarer Moro.

Religiøs roman

I motsetning til flere norske romaner de siste årene som har trukket inn Gud som en slags siste, endelig størrelse man ikke kommer utenom, nærmer Moro seg det guddommelige med den troendes ektefølthet:

–⁠ Jeg føler selv at det er en bok som skiller seg ut med et stort alvor og ved at den vender seg mot religionens makt, sier Moro som beskriver seg selv som en ikke-praktiserende katolikk.

–⁠ Det er en religiøs bok på mange måter. Den tar opp religion som noe vanskelig, som noe man må kjempe med.

Motvekt til meningsløsheten

I følge Moro er kristen noe av det mest radikale man kan være i Norge i dag, «et samfunn som fråtser i penger, politikk og meninger». Toppen av tåpelighet nås i de norske mediene, ifølge Moro. I romanen har han da også lagt inn en liten, men minneverdig scene der hovedpersonen fantaserer at han stormer inn i Dagbladets redaksjon og stapper fredagsbilaget ned i halsen på en journalist.

–⁠ Dagbladet Fredag viser fram en kultur som er så totalt blottet for alt annet enn sex, klær og reiser til eksotiske steder, sier Moro, som selv er utdannet, men «ikke-praktiserende» journalist.

For Moro er religion et godt alternativ:

–⁠ Du kan si boken er et forsvar for kristendommen, egentlig et forsvar for alle religioner.