Kvinner inn på pensum!

[I forrige utgave av Universitas](1) lot Runa Fjellanger «HF-guttene», de guttene som avbryter foreleseren, tar patent på «rasjonell tekning» og som mener de selv har lest alt som er verdt å lese, gjennomgå. Og vi er nok flere som kjente oss igjen i karakteristikkene Fjellanger malte opp. De av oss som har tilbragt noen timer, eller flere år, i gangene på Georg Morgenstiernes, kjenner nok en liten Johan Corneliussen, og jeg har tatt meg selv i å ønske å beine ut fra Arne Næss – auditorium idét en av dem bestemmer seg for å dominere forelesningen.

Menn tar mer plass

Selvfølgelig; ikke alle guttene på humanistisk fakultet sprader rundt med Kant i lomma og ser nedlatende på alle «som aldri har lest kritikk av den rene fornuft» (eller Knausgård). Jeg skal hverken påstå at «alle menn», eller bruke spalteplass på å klage over et par kjipe gutter i tjueårene. Men i sin kritikk av «HF-guttene» pirker Fjellanger borti et tema som i bunn og grunn er et politisk spørsmål. Menn tar mer plass enn kvinner: de snakker mer, de mener mer og de påberoper seg oftere å ha rett – og det er ikke så rart: «HF-guttenes» skyhøye selvtillit legitimeres av et pensum som forteller dem at de, i kraft av sitt kjønn og posisjon, har rett.

Homogent exphil

Når man som ny student åpner pensumbøkene er det først og fremst mannlige navn som lyser mot deg. Pensum på exphil er mer homogent enn en vgs-klasse.

Med et pensum skrevet av og med menn, er det ikke rart at tenkning og rasjonaliteten som tradisjon og egenskap tilskrives (vestlige) menn. Exphil er, i følge Universitetets emneside, ment «å utvikle studentenes evne til å forholde seg reflektert til vitenskapene i dag.»

Etterstrebe homogenitet

Hvis ex.phil skal evne å fylle rollen som et dannelsesemne, hvor nye studenter modnes gjennom prosessen, og universitetet skal lære oss studenter å se verden og verdenshistorien vi presenteres for med et kritisk blikk, bør man etterstrebe et homogent, nøytralt og objektivt pensum. Hilde Vinje, stipendiat i filosofi, kritiserte nylig (Klassekmapen, 7. august), filosofihistorien studentene presenteres for, for å i hovedsak inkluderer mannlige tenkere, og forbigå nyvinningene som har blitt gjort av kvinnelige filosofer. For Venstrealliansen er det gledelig å se at denne debatten blir løftet; i valgkampen flagget flere kvinner på pensum som en av våre kjernesaker: ikke bare fordi man bør anerkjenne de, mange, viktige kvinnene som har blitt visket ut av hsitorien, men også fordi et bredere, mer interseksjonelt pensum gir studentene et bedre grunnlag for å undersøke og forstå det komplekse samfunnet vi beveger oss i.

Som Dag Herbjørnsrud så fint sa det til Klassekampen, så har man «vært snill» med de europeiske mennene i hundre år: «Er det noen man ha dyrket fram, så er det disse mannegudene». Noen av oss kjenner kanskje disse «HF-guttene» – som vi vekselsvis ler av, vekselsvis river oss i håret over – andre tenker kanskje at de bare eksisterer i romaner, men uavhengig av dette, så tegner Fjellanger et godt bilde av konsekvensene av en omfattende svakhet i akademia: et pensum, og derfor også et verdensbilde, av og med en svært homogen gruppe.

UiO kan ikke vedta forbud mot brautende gutter som tar unødvendig mye plass i forelesningene, men man kan gjøre noe med den skjeve kjønnsfordeling man finner på pensum i de fleste fag.

Universitet for alle

Hvis Universitet i Oslo skal ta sin rolle som en dannelsesinstitusjon på alvor, innebærer det å tørre å ta et oppgjør med en konservativ, akademisk tradisjon som maler et svært forenklet verdensbilde. Vi i Venstrealliansen kommer til å ta kampen for at UiO skal være et universitet for alle, og for at flere enn døde, vestlige menn skal få sin plass i historiebøkene.