Døde menn på ex.phil.

Anne Bitsch, student

Scene 1; storsalen på Chateau Neuf, ex.phil.-forelesning den 8. mars 2005:

Overskriften på dagens forelesning er henholdsvis «feministisk filosofi» og «menneskevitenskapene». Begrunnelse: Det må Gudene vite.

Scene 2, ex. phil. seminar, den 3. mai 2005:

Seminarlærer har for første gang i hele vårsemesteret ikke utarbeidet

arbeidsspørsmål til neste time i etikkrekken som behandler feministisk etikk.

Begrunnelse: Det er bare en «oppsummeringstekst».

DWEM er min nye akademiske favoritterm. Det er en forkortelse for Dead White European Males, og har blitt relevant for meg av to grunner. For det første har det vært umulig å ikke feste seg ved det nesten totale fraværet av kvinnelige bidragsytere på pensum i ex.phil. For det andre har det i bemerkelsesverdig grad vært menn som har inntatt talerstolen som forelesere på de kursene jeg har tatt. I de tilfellene kvinner har stått på podiet har det omhandlet feltet for de gode intensjoner – å problematisere neglisjeringen av kvinner i vitenskapen.

I forelesningen om feministisk vitenskapsteori var det en kvinne, Else Wiestad, en pioner innen kjønnsforskning, som skulle forelese om Simone de Beauvoir. (Jeg bemerker i parentes at Mary Wollstonecraft og Hildegard av Bingen er forsvunnet fra pensum nå.) I forelesningen om feministisk etikk var foreleser Tove Petersen, som navnet antyder, en kvinne. Dette forekommer meg problematisk av flere grunner. Min hovedanke er naturligvis at representasjonen av menn og kvinner på lønningslistene til Universitetet i Oslo (UiO) ikke avspeiler kjønnsfordelingen i befolkningen forøvrig. Målsettingen om tilsetting av minimum 30 prosent kvinner i professorstillinger ved UiO forekommer meg å være tømt for visjonær tenkning. Min neste innvending går kort og godt på selve det fenomenet at studier av kjønn er noe som i stor grad utføres og anføres av kvinner.

Det kan ikke være riktig at vi i 2005 ikke har kompetente menn som kan uttale seg om kjønnsproblematikk. Jeg ønsker at kjønn ikke skal være et forskningsfelt som er forbeholdt kvinner. Kjønn, innen akademia, ser ut til å være preget av at det er de historisk underprivilegerte som skal definere problemstillingens posisjon. Men studier av kjønn og kampen for et kjønnsrettferdig samfunn krever at alle drar sin del av lasset. Jeg ønsker å se menn ta del også, av den enkle grunn at dette er et tema som berører

både menn og kvinner. Å skape et kjønnsrettferdig samfunn der kjønn er en irrelevant variabel for bedømmelse av menneskeverd må begynne i akademia. Det banebrytende med feministisk teori har ikke bare vært å sette spørsmålstegn ved fraværet av 50 prosent av befolkningen i utforming av filosofi, etikk og politikk. Feministisk vitenskapsteori tilfører noe ekstraordinært som har vært forsømt i flere tusen år.

Det må bygges bro mellom ulike fagtradisjoner, ikke bare på den øvre halvdelen av Moltke Moes vei. Debatten og skoleringen innen akademia kan ikke foregå som et appendiks til de såkalte «menneskevitenskapene». Når min hvite, høyst levende, europeiske, mannlige seminarlærer fører denne tenkningen videre ved å omtale det feministiske bidraget til etikkdelen på ex. phil-pensum som en «oppsummeringstekst» er det i beste fall kunnskapsløst, i verste fall bevisst neglisjering av ressurser. Den feministiske etikken kan, i stedet for å være en teoretisk blindtarm, fungere som et metaperspektiv på den allmennkunnskapen som er obligatorisk for å fordype seg i videre studier på universitetet.

Mannfolk og kvinnfolk, kom på banen, og la oss be om at innføringen i og praktiseringen av akademia tar et oppgjør med DWEM. Vi vil ha en selvransakende utdanningsstab, akademiske forbilder som tør å ta et oppgjør med både aristoteliske og radikalfeministiske villfarelser om kvinner som enten intellektuelt tilbakestående eller ofre for kjønnsfascisistiske systemer. Kjønnsvirkeligheten i 2005 er annerledes, og det må vi ta inn over oss – internt og eksternt.