Boligdrømmen slår sprekker

Den norske velferdsstatens likhetsprinsipp er truet av et nytt klasseskille i hovedstaden, mellom unge som eier bolig og dem som ikke gjør det. Dersom utviklingen fortsetter blir konsekvensen en by forbeholdt den økonomiske eliten, hvor studenter og nyutdannede skvises ut.

Et tankeeksperiment: To studenter starter sin masterutdanning i 2010. Den ene må leie i fem år, den andre får kjøpt leilighet på 30 kvadratmeter. Ifølge boligprisstatistikk fra eiendomsmeglerbransjen vil boligeieren få en verdistigning på over 800.000 kroner i løpet av den femårige utdannelsen. Trekk fra renter og felleskostnader, så gir leiligheten en fin avkastning innen studenten fullførte sin mastergrad.

Den andre studenten leier. Med et utgangspunkt på 4.000 kroner i månedsleie, 10 måneder i fem år, går denne studenten med et underskudd på 200.000. Det sier seg selv at unge som kjøper bolig under studieløpet får et enormt økonomisk forsprang og en tjuvstart på voksenlivet.

SSBs boligprisindeks viser en økning i boligpriser i Oslo og Bærum på 12,7 prosent fra andre kvartal i fjor til andre kvartal i år. Ingen andre steder i landet har en tilsvarende økning. Dessverre tyder mye på at utviklingen fortsetter. DNB anslår i en ny rapport at prisene vil fortsette å øke med 26,6 prosent fram til 2019.

De soleklare taperne er studenter og unge voksne, førstegangskjøpere i et allerede presset boligmarked. Å eie bolig i Oslo er ingen menneskerett og alle kan naturligvis ikke bo i hovedstaden. Men spørsmålet er om vi ønsker en by forbeholdt de rike og heldige. Med dagens boligpolitikk er det retningen vi beveger oss mot.

Les også: Regjeringen vil bygge 2200 nye studentboliger

Kravet om 15 prosent i egenkapital for boliglån er nok en barriere for de mindre bemidlede. Kombinert med de høye prisene i Oslo, gjør kapitalkravet at få klarer å spare beløpene som kreves under studietiden. Privilegerte studenter har derimot penger på bok, og kan få innvilget lån, eller velstående foreldre som stiller med kapital og sikkerhet i egen bolig. Mindre ressurssterke studenter og andre grupper må derimot belage seg på et uoversiktlig leiemarked, samtidig som den usolidariske boligprisfesten fortsetter i Oslo.

Studentenes boligsituasjon forverres ytterligere når leieutgiftene tar et stadig større jafs av studiestøtten. Over 6000 studenter står i kø for å få studentbolig i Oslo, som betyr at de fleste må inn i det langt dyrere private leiemarkedet. Å bygge [flere studentboliger raskere](1) vil ikke bare forbedre situasjonen for studentene, men også dempe de voksende forskjellene boligprisveksten bidrar til.

På 80-tallet rådet det stor bekymring for at en hel generasjon ble holdt utenfor fra boligmarkedet. I dag er bekymringen igjen relevant, men vi ser lite til en aktiv boligpolitikk rettet mot unge. I stedet konkurrerer regelverket for boligbygging og politikerne om å være minst effektive.

Slik situasjonen er nå sitter vi igjen med en hovedstad en betydelig andel av dagens studenter kan håpe å bosette seg i. Konsekvensen av en fortsatt prisstigning, manglende politisk vilje og usosiale forutsetninger for å hjelpe unge boligkjøpere, er at boligdrømmen forblir nettopp det – en drøm.