Program­mene med de kule navna

Akkurat nå minner de tverrfaglige programmene om de mye omtalte strutsepølsene til Narvesen: Det låter spennende, men det er like fullt en grillpølse med 88 prosent svin.

Vi har de siste to ukene feira to jubileer på Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Mange har vel fått med seg fakultetets 50-årsdag med gratis vin, øltelt og konserter. I skyggen av dette har de tverrfaglige programmene feira sin 10-årsdag. Nå som de er på vei inn i tenårene er det på tide å spørre seg hva de kan bidra med i huset.

Tverrfaglighet er et mantra som brer om seg i forskning og høyere utdanning. Det er en bra ting. Vi finner ikke de gode løsningene eller de brilliante idéene uten å gå på tvers av fagdisipliner. Verden vi lever i kjenner ingen metodegrenser.

Overgangen til et lavutslippssamfunn krever både teknisk og samfunnsvitenskapelig innsikt, og økonomi er ikke løsrevet fra etikk og normer. Å utstyre studentene med et vitenskapelig vidsyn er helt essensielt. Derfor er det positivt at det opprettes temabaserte studier i tillegg til disiplinstudier. Allikevel klarer jeg ikke helt å slenge meg på 10-årsfesten.

I tillegg til å gi studentene kunnskap som er oppdatert og av høy vitenskapelig standard, skal gode studieprogrammer utstyre studentene med et perspektiv, en måte å betrakte fenomenene man forsker på, en metode.

Min innvending mot de tverrfaglige bachelorgradene på SV-fakultetet er at de ikke tilbyr sine studenter et perspektiv som utgjør et alternativ til disiplinstudiene. Forklaringa er ganske enkel, istedenfor å lage helhetlige programmer med egne tilnærminger oppretter man rene klipp-og-lim-konstruksjoner. Litt samfunnsøkonomi, en dæsj sosiologi, en teskje samfunnsgeografi og til slutt en klype jus som krydder. Tilnærmet alle emnene eksisterer som deler av disiplinstudier uavhengig av de tverrfaglige programmene. Det er ikke slik man skaper programmer som er tverrfaglige i sin tilnærming. Vi utdanner ikke tverrfaglige studenter. Vi utdanner sosiologer, samfunnsøkonomer og statsvitere med en fordypning.

Det paradoksale er at universitetet har flust med fremragende tverrfaglige forskningsmiljøer. Hvorfor er ikke bachelorprogrammet i Europastudie tilknyttet ARENA, et ledende senter innen europaforskning? Hvorfor er ikke programmet i Offentlig administrasjon og ledelse og masterprogrammet Organisasjon, ledelse og arbeid underlagt samme institutt? Senter for Utvikling og Miljø er ikke innblandet i bachelorprogrammet i utviklingstudier.

Andre institusjoner har tilbud som svarer til mine utfordringer. Høgskolen i Oslo og Akershus har et bachelorprogram i Utviklingsstudier med emner som er skreddersydd for programmet. Universitetet for Miljø og Biovitenskap på Ås har et eget fagmiljø i International Relations, en grunnleggende tverrfaglig tilnærming til internasjonale spørsmål og politikk. Dedikerte programmer innen administrasjon og ledelse kan man finne på omtrent hver eneste høgskole i Norge, men jeg vil særlig trekke frem Universitetet i Bergen sitt institutt for Administrasjon og organisasjonsvitenskap. Ektefødte barn av engasjerte fagmiljøer i kontrast til UiOs stemoderlig behandlede programmer.

De tverrfaglige programmene har høye karakterkrav for opptak. I konkurransen om nye studenter er de vinnende kort. Man kan begynne å spekulere om de er opprettet med det for øye å få flest mulige studenter inn døra til Eilert Sunds Hus.

Kvalitetsreformen feirer nemlig også 10 år. Denne ga universitetene og fagmiljøene betydelig større frihet til å opprette nye bachelorprogrammer samtidig som den bragte med seg økonomiske incentiver som gjorde det svært lukrativt å ta opp så mange SV-studenter som mulig. De tverrfaglige programmene ble gullkalver.

TINGO SV-fakultetet burde gjennomgå sine tverrfaglige bachelorprogammer og gjøre noe med innholdet. I sin nåværende form kan de heller legges ned og samme emneportefølje kan tilbys som fordypninger innenfor disiplinstudiene. Dette vil være en mye ærligere måte å presentere studiene på.