Erstatt exfac med medie­tre­ning

Universitetet i Oslo (UiO) har ikke noe ansvar for grusomhetene 22. juli. Allikevel må vi være kritiske til UiO i lys av hva som har skjedd, fordi studenter og forskere er en av de viktigste motgifter til hat og intoleranse. Som Halldis Moren Vesaas skriver: «Vår visjon må alltid være at murene av iskald uvitenhet skal smelte». Hvordan kan erfaringene fra sommeren styrke UiOs bidrag til et Norge hvor fakta og ny kunnskap kurerer fordommer og hat? Ti obligatoriske studiepoeng i skriftlig og muntlig debatt vil gjøre mye av det.

UiO og akademia har de siste årene fokusert mer på formidling av kunnskap. Kunnskapsdepartementet og Forskningsrådet har økt bevilgningene til museer, populærpublikasjoner og forskning. Nettsteder som forskning.no og blader, pamfletter og magasiner blant studenter florerer. Men kunnskapsbehovet er enormt. Vest-Agder er et av fylkene i Norge med færrest innvandrere. Der mener 49, 2 prosent av ungdommene at innvandring utgjør en alvorlig trussel mot vår nasjonale egenart. I Oslo, byen med flest innvandrere, støttes utsagnet av 24, 8 prosent. Én av tre tror ikke på at klimaendringene er menneskeskapte, én av fire nordmenn tror på reinkarnasjon, 31 prosent er helt eller nokså enig i at innvandrere flest misbruker de sosiale velferdsordningene. Et raskt google-søk på «innvandring» fører oss til VGs debattsider hvor youtubefilmer fra militante islamister brukes til å fremstille Norge og vesten som naive svikere. Det er heller ikke lenge siden Carl I. Hagen sa at et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni. Forsker Hogne Øian har som en av mange skrevet om sammenhengen mellom retorikk og vold, og funnet en tendens til at høyreradikal retorikk kan utvikle seg til høyreekstrem retorikk og etter hvert voldsretorikk. Professor Pål Kolstø ledet et annet prosjekt som undersøkte om medienes retorikk bidro til at konflikter på Balkan kom ut av kontroll – og fikk bekreftet sin hypotese. Balkan er et svært ulikt Norge, og resultatene ikke direkte overførbare, men funnene gir tyngde til spørsmålet om hva studenter og forskere kan bidra til i et samfunn med høyreradikal/høyreekstrem retorikk og vold.

Studenter og forskere utgjør en stadig større andel av samfunnet. Om alle studenter og forskere evnet å forsyne debatter med fakta og kunnskap, spesielt innen innvandringsfeltet, men også for andre tema, ville mange uriktige påstander blitt korrigert, nye spørsmål reist og premissene for debatten endret. På UiO er det lite konkret lære om formidling i løpet av en bachelor, master eller et profesjonsstudium. Noen skriver mye, de fleste skriver ingenting i aviser, blader og pamfletter. Men alle har opplevd å sitte i politiske eller faglige debatter på fest, vorspiel og på en arbeidsplass. Å skrive innlegg eller delta i en debatt er for noen vanskelig å se for seg. På samme måte som det å skrive en faglig tekst med tilbakemelding fra medstudenter og forskere er vanskelig å se for seg før man starter på universitetet. Mye kan læres.

«Exfac fremstår for meg som et ubrukelig fag uten noe læringsverdi. »

Et av fagene som er obligatoriske for alle studenter, er examen facultatum. Læringsmålene varierer noe fra fakultet til fakultet, men essensen er den samme. Studentene skal vise noe kjennskap til fakultetets faglige historie og tradisjon, og lese korte passasjer om vitenskapsfilosofi og forskningsetikk. Dersom man sikrer en god nok metodeundervisning i egne metodefag, fremstår exfac for meg som et ubrukelig fag uten noe læringsverdi som ikke kan puttes under generelle introkurs eller exphil. Samfunnet og de neste hundre årene til UiO krever en annen type kompetanse hos studentene enn fakultetshistorikk og overflatekunnskaper om forskningsetikk. Studentene må også anerkjennes som formidlere av ny kunnskap og faktagrunnlag for debatter. Et nytt formidlingsfag ville handlet om studier av debattinnleggets oppbygning, presentasjon av debattinnlegg fra studenter på seminar, evaluering, og endelig å få på trykk et innlegg i et trykket medium om et faglig tema. Fagets beste studenter kunne ved semesterslutt bli kvalifisert til en debattkonkurranse over et aktuelt tema åpent for alle studenter ved UiO og kjente fagdommere fra politikk, media og øvrig samfunnsliv. Evnen til å ytre og kunnskap som student og forsker forplikter oss til en formidling få er klar over.

Jeg var selv på Utøya under terroranslagene, og holdt foredrag om organisering av sosialdemokratiske studenter for fremtiden. Vi ble forsøkt stoppet, men fortsetter diskusjonen videre. Å sette dette i sammenheng med studiehverdagen og timeplanen på Universitetet, virker for mange abstrakt og absurd. Men motgiften til de som har forvillet seg ut på farlige stier er ikke å støte dem enda mer bort, men å møte dem med argumenter og fakta som planter et frø for kritisk sans og en mer virkelighetsnær forståelse av verden vi lever i.