PPU trenger radikal omlegging

Praktisk-pedagogisk utdanning er både for lang og for teoretisk. Den må kortes ned og gjøres mer praktisk, skriver kronikkforfatteren.

Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) er et ettårig pedagogisk kurs som er obligatorisk for å få fast stilling som lærer i skolen. Da jeg startet på PPU i fjor høst, var det fordi det var en dyd av nødvendighet.

Joda, selvfølgelig lærer man noe på PPU, men du må samtidig slite deg gjennom Blinderns kjedeligste forelesninger, et pensum randfylt av unyttig vås og en haug uinteressante oppgaver. Her vil det ikke holde med et par nye forelesere og noen nye pensumsbøker. PPU trenger en radikal omlegging.

Den største feilen er at kurset ikke lever opp til sitt navn.

Den største feilen er at kurset ikke lever opp til sitt navn. PPU er ikke primært en «praktisk-pedagogisk utdanning» – den er først og fremst teoretisk-pedagogisk. Dette ser man tydelig både i kursets oppbygning og i vurderingen av dets kandidater.

PPU består av tre deler: pedagogikk, didaktikk, og praksis, og delene vektlegges i denne rekkefølgen. Pedagogikken er den mest teoretiske delen, mens didaktikken ligger noe nærmere det praktiske. Hvis kurset skulle levd opp til sitt navn, skulle mest tid vært brukt til praksis, deretter didaktikk, og til slutt pedagogikk.

Den mengden pedagogikk man får servert i dag er rett og slett for stor, og man får en detaljfokusering som først og fremst skaper distanse til det praktiske læreryrket. Både pensum og forelesninger er gjennomsyret av svada, enten håpløse selvfølgeligheter eller kvasiakademisk tåkeprat. Det er ikke dette lærerkandidatene trenger for å forberede seg til yrkeslivet!

La fagstudiene ta seg av det akademiske – PPU må gi kandidatene metoder, råd og praktiske veiledninger. De didaktiske seminarene ligger litt nærmere dette idealet, men også her er det et stort forbedringspotensial.

Teorifokuset går også igjen i kursets vurderingsformer. Underveis i kurset må man skrive en rekke obligatoriske oppgaver som blir vurdert. Imidlertid får man lite eller ingen tilbakemelding på disse oppgavene, noe som gir inntrykk av at formålet først og fremst er øvelse.

Spørsmålet blir da: Er det oppgaveskriving som gjør deg til en god lærer?

Sluttvurderingen av kandidatene består av en mappeeksamen, en muntlig eksamen (som riktignok forsvinner nå, av økonomiske grunner) og to påhør i løpet av praksisukene. Mappeeksamen består av tre oppgaver, som primært skal måle studentenes teoretiske innsikt, og sekundært den praktiske. Det samme kan sies om den muntlige eksamenen.

Både mappeoppgavene og muntlig eksamen vurderes med karakterer. Praksisen, derimot, vurderes som bestått eller ikke bestått, etter at en utsendt representant fra Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) har vurderert kandidaten i en undervisningssituasjon (påhør).

At ILS velger denne vurderingsformen for praksisen, gir et inntrykk av at dette regnes som mindre viktig enn de delene som blir karaktervurdert. Det er absurd hvis de virkelig mener dette. I tillegg må det bemerkes at kravene for å bestå praksisvurderingen er latterlig lave. Man skulle tro at det var PPUs oppgave å vurderer egnetheten til studenter som ønsket å bli lærere. Slik vurderingen er i dag, er det svært få uegnede lærere som blir sortert ut.

PPU burde kutte ned på den teoretiske pedagogikken og fokusere mer på det praktiske. Samtidig burde kurset kortes ned til ett semester, slik det var for ca. 15 år siden. I tillegg til å kutte i pedagogikken, kan man nemlig også kutte i praksisperiodene, uten at læringsutbyttet blir mindre. I dag brukes disse på en lite effektiv måte.

1. praksisperiode (på fire uker) består for det meste av observasjon.

2. praksisperiode ligger tett opptil innleveringsfristen for eksamensoppgavene, noe som gjør at en del tid her må settes av til oppgaveskriving.

En alvorlig svakhet ved dagens ordning er at kandidater som blir vurdert som uegnet ikke får vite dette før i slutten av 2. semester. Da har de altså brukt et helt år, bare for at få vite at utdannelsen var bortkastet. Med en halvårig PPU, hvor kandidatene ble vurdert i praksis fra første periode, ville dette problemet bli marginalt.

Ved å legge mer vekt på praksis – både i og utenfor praksisperiodene – kan PPU bli mer effektivt, mer lærerikt – og ikke minst – mer populært. Dermed kan det også tiltrekke seg flere potensielle gode lærere.