Kvinnehat og amerikanske tilstander

I kjølvannet av Universitas artikkel om [opptaksprøver med seksuelt innhold](2) for å bli med i barforeningen på BI (BUFF), skriver Universitas-journalist Heidi Bang en kommentar tittulert «[Når ble seksuell krenkelse gøy?](1)». Den tidligere studentpolitikeren advarer mot amerikanske tilstander med «kvinnefiendtlige holdninger» som «bagatelliserer voldtekt». Har hun belegg for disse påstandene? Og hva er egentlig de amerikanske tilstandene?

En vanlig påstand er at én av fire kvinnelige studenter i USA utsettes for seksuelt overgrep. Dette tallet er blitt gjentatt så mange ganger at det nå passerer som sannhet. Blant kildene man lener seg på for å påstå at 25 prosent av kvinnelige studenter blir voldtatt finner vi Harvard Universitys Sexual conduct servey fra 2015. Et av spørsmålene lyder «has a student or someone employed by or otherwise associated with Harvard...continued to ask you to go out, get dinner, have drinks og have sex even though you said no?». Både denne og lignende undersøkelser har en så bred definisjon av hva som er seksuelt og hva som er uønsket at de er ubrukelige.

En god kilde er U.S. Bureau of Justice Statistics omfattende rapport fra 2014. Denne fant at tallet for voldtekt av kvinnelige studenter (18-24 år) i perioden 1995 – 2013 var 0,61prosent. For mannlige studenter var tallet 0,14 prosent. Problemet er at man så altfor ofte (spesielt menn) umiddelbart anklages for å være kvinnefiendtlige sjåvinister som bagatelliserer voldtekt når vi presenterer de faktiske tallene. Derfor fortsetter tallet 25 prosent å dukke opp, og kvinner fortsetter å overbeskyttes. Når man ser på hva dette har ført til forstår man fort hvorfor det er kritisk at vi avliver denne usmakelige løgnen.

Professor K.C. Johnson fra Harvard University beskriver i boken Until Proven Innocent prosedyrene rundt seksuelle overgrep ved universiteter og høyskoler. I feminismens navn blir den anklagede antatt skyldig, for så å måtte bruke universitetshøringen til å bevise at han ikke er det.

Stikk motsatt av rettspraksis. Under høringen er det ikke tillatt å være representert ved advokat, og det skal ikke gjøres krysseksaminasjon av det påståtte offeret, fordi dette kan være skremmende og ubehagelig. I disse situasjonene er man sjanseløs. Når universiteter kan utvise deg og i samme slengen stemple deg som sex-offender, helt uten fellende bevis, da har vi et kritisk rettssikkerhetsproblem.

Noe som heller ikke er noen hemmelighet er at kvinner lyver om seksuelle overgrep. Som da en kvinnelig student ved Amherst College i 2015 fikk en medstudent utvist ved å påstå at han hadde voldtatt henne 21 måneder tidligere. Studenten er senere frikjent for alle anklager. Det er dette som er de amerikanske tilstandene.

Heidi Bang skriver i sitt innlegg om BUFF at «Selv om de følte det var greit i øyeblikket» så var søkerne «den sårbare parten», og da må de beskyttes mot seg selv, slik at de ikke utfører handlinger de selv sier de er komfortable med. Dette er farlig og potensielt livsødeleggende retorikk. Når man gang på gang gjentar til noen at de er den sårbare part og ikke en gang vet sitt eget beste, så begynner man å tro det selv. Og kvinner kan ende opp med å anklage en mann for voldtekt uten at dette har vært tilfelle.

Fylle-sex er vanlig i Norge, og vi topper de fleste lister med god margin. Når jenter fra de er 12 år gamle blir fortalt at fylle-sex er voldtekt, fordi jenta (av en eller annen grunn) er den sårbare parten – selv om hun følte det var greit i øyeblikket – kan dette få katastrofale følger for gutten. Som gjerne angrer minst like mye selv. Som også står timevis i dusjen. Forsøker å vaske av seg den skitne følelsen. Den som ikke vil slippe tak. Men som så får beskjed om at han er politianmeldt for voldtekt.

En mainstream oppfatning er at dersom kvinnen føler seg trakassert, så er det trakassering. Et begrep alle har sin egen definisjon av. Krenkelser er ikke farlige, så lenge det ikke er mobbing, tvang eller trusler. Det som derimot er farlig, er å tro at man alltid skal kunne være skjermet mot ubehagelige opplevelser. Det BI holdt på med var tåpelig og barnslig, men faktum er at det var kjønnsnøytralt og 100 prosent frivillig.

I et essay kalt «Fritt vilt» publisert i Universitas, skriver Signe Rosenlund-Hauglid rett ut at gutten hun anmeldte for voldtekt hadde «slitt like mye som meg», og som åpenbart ikke mente han hadde begått noe lovbrudd. Når hun i tillegg skriver at alle menn er troende til voldtekt og at det er grusomt at 1/3 voldtektsanmeldte blir frifunnet – fordi de er jo selvfølgelig skyldige – så mistenker jeg at Signe er blitt fortalt hvor sårbar hun er en gang eller to for mye.